Tillit og pengemakt
Adecco er historien om hvordan dyrekjøpt tillit i løpet av få dager kan ende på bånn i bøtta. Uten tillit på et akseptabelt nivå, kan de som vil drive business bare pakke sammen. Adecco kjemper nå med ryggen mot veggen for å overleve som selskap etter at politikere og fagorganiserte nærmest har gjort dem til spedalske.
De som scorer best på tillit hos politikere, kan tjene penger som gress. Ta Kjell Inge Røkke for eksempel. Ingen storeier i næringslivet har større tillit enn ham i LO, Ap og hos andre politikere. Merkelig nok. Han er en råtass av dimensjoner. Bare spør de han har eid aksjeselskaper samme med. Han viser fram sin prangende rikdom på en måte som skurrer mot alt arbeiderbevegelsen står for. I 2007 måtte Røkke spikre paller i Hof fengsel i tre uker etter å ha blitt dømt for bestikkelse og korrupsjon.
Fredspipe med Giske
I 2006 fikk Røkke staten til å kjøpe deler av Aker for nærmere fem milliarder for å hindre at han solgte til utlandet. Et Røkke-kupp av dimensjoner.
I 2009 røk Røkke uklar med regjeringen og aksjemarkedet om prislappen han satte på selskaper han ville selge og kjøpe innad i Aker-systemet. Det ble full krig med næringsminister Sylvia Brustad. Røkke harselerte med Sylvia Brustad på en måte ingen andre næringslivsledere ville våget. Røkke stakk av med seieren. Brustad måtte tusle ydmyket tilbake på kontoret.
Trond Giske hadde ikke vært næringsminister lenge i 2009 før han røkte fredspipe med Røkke. Nå er alt gammelt grums kastet i glemselens hav. Røkke, mannen som stemmer Ap, som synes det er greit å betale mye skatt, som ble Peer Gynt i 2006, og som er en helt blant «gutta på gølvet» i LO er tatt inn i varmen igjen.
Det burde vært Røkke som hadde blitt hovedeier og styreleder i Hurtigruten. Han ville garantert fått med seg LO, alt kystfolket i vest og nord og Sjømannsforbundet på å presse staten til å øke den årlige driftsstøtten. I stedet ble det Trygve Hegnar, 67-åringen som har norgesrekorden i å kritisere og skjelle ut politikere og byråkrater. Han er definitivt ikke i tillitseriens elitedivisjon. Han elsker baluba og dragkamper, er frekk som få, har en diger nese for hvor det er penger å tjene og er en festlig fyr.
Det er vanligvis administrerende direktør som fronter er selskap utad. Styreformannen skal holde seg i bakgrunnen. Hurtigruten synes imidlertid Hegnar er så spennende at han ikke klarer å holde seg unna. I Aftenposten krevde han for et par uker siden at staten øker sin årlige driftsstøtte med 200 millioner kroner hvis skipene skal ha så mange anløp som i dag. Kjekt og freidig vil nok neste utspill handle om hvilke steder Hurtigruten vil seile forbi om staten ikke åpner pengesekken. De rødgrønne vrir seg nok. Økt driftsstøtte vil nødvendigvis bety økt tilførsel til Hegnars private pengebinge i form av utbytte og økt aksjeverdi.
Gode rammebetingelser
Tidligere konsernsjef i Orkla, Jens P. Heyerdahl, hadde stor tillit i LO og Ap, fordi han skapte arbeidsplasser og var opptatt av å ha en god dialog med fagbevegelsen. Hans metode for å skaffe næringslivet gode rammebetingelser var å bygge allianser, få andre til å fremme sine interesser og si minst mulig utad. Han ville aldri funnet på å gjøre som Hegnar.
Aksjemarkedets helt og råtass nummer én, John Fredriksen, er blant dem som har gitt opp å innynde seg hos politikere og bygge opp tillitskapital. Han har tatt med seg milliardene sine og blitt kypriot for å spare skatt. Både Røkke og Fredriksen har hentet inn kapital til sine riggselskap den siste måneden. Pengefolkene sto i kø hos Fredriksen. Røkke klarte ikke å hente inn så mange millioner som han la opp til. Fredriksen har bunnsolid, Røkke noe frynsete tillit i aksjemarkedet.
Tillit tar det tid å bygge opp, men den kan rives i stykker før en vet ordet av det. Tillit bygges når en holder det en lover og er til å stole på. Det gjelder i pengens verden – så vel som i private relasjoner. Kampen om å beholde den tilliten en har, handler om å ta på ramme alvor de forventninger en selv har skapt.