Systemkrisen rammer Hellas

Lederen for Det internasjonale pengefondet (IMF), Dominique Strauss-Kahn, hevder hardnakket at han er uskyldig i sex-anklagene mot ham. Han innser imidlertid at IMF må ha en sjef som har tillit i alle leirer og sier opp sin stilling. IMF vil ventelig ikke bruke lang tid på å få en ny sjef på plass.

Sjefsskifte i IMF kan få negative konsekvenser for Hellas, hevder diverse kommentatorer. Strauss-Kahn har i praksis fungerte som en redningsmann og overdommer for grekerne. Ingen er i tvil om at han har vist en ekte vilje og interesse for å hjelpe sin «europeiske bror». En forventer ikke at en ny IMF-sjef vil strekke seg like langt for å bidra til å løse krisen i Hellas.

Strauss-Kahn har hengt over den greske regjeringen og tvunget den til stadig tøffere kutt i de offentlige utgiftene. En har vært enige om hva som måtte gjøres, men det har vært delte meninger om hvor hardt en måtte ta i, hvor brutalt sparekniven måtte svinges.

Strauss-Kahn og EU forsøker å løse krisen i Hellas etter samme modell. Den går ut på at Hellas skal få låne mer, slik at de blir i stand til å betjene sin gjeld samtidig som de kutter kraftig i offentlige utgifter. Når det etter hvert blir fart på økonomien igjen, vil en være i stand til å nedbetale gjelden.

Det er denne modellen myndighetene har lagt til grunn for å løse finanskrisen. Myndighetene har gått inn med store garantier framfor å sitte med hendene i fanget og se på at store finansinstitusjoner har kollapset. Island var det første landet som fikk alvorlige problemer som følge av finanskrisen. De hadde bygget opp flere gedigne finansinstitusjoner som viste seg å være pill råtne. Da alt kollapset, kom kravet fra EU om at den islandske stat måtte ordne opp. Regjeringen var villige til det, og man forhandlet fram en avtale om å betale ned milliardgjelden. Men i en folkeavstemning sa velgerne nei. To ganger. De aktet så visst ikke å betale for noe de ikke hadde ansvaret for. «Pengefolket», hvem nå det er, fikk ta ansvaret selv.

Nå går økonomien på Island bedre. Man har fått ryddet opp i alt rotet finanskrisen skapte. Det er mer penger i systemet enn man antok. Det ligger an til at Island greier å forhandle seg fram til en løsning alle parter kan leve med. Velgerne satte saken på spissen. Regjeringen slipper å gjøre det.

Økonomiprofessor på BI, Arne Jon Isachsen, sier til Klassekampen i dag at den eneste utveien for Hellas er å gjøre som Argentina, nekte å betale store deler av gjelden sin. Han tror altså ikke på den «pakken» Strauss-Kahn og EU har presentert for grekerne.

– Europeiske politikere har ikke innsett at noen av de som har lånt penger til Hellas må ta tap, sier Isachsen. Førsteamanuensis Rune Skarstein ved NTNU er av samme oppfatning.

Den greske staten skylder 329 milliarder euro. Det er halvannen gang så mye som den greske økonomien produserer i løpet av et år. Det er ikke rart tvilen på om dette er mulig vokser seg sterkere dag for dag.

I 2001 var statsgjelden i Argentina så stor at sosialdemokraten Nestor Kirchener enkelt og greit stoppet med å betale. Kreditorene kan ikke slå et land konkurs. De hadde ikke noen annet alternativ enn å komme til forhandlingsbordet. Det endte med at Argentina slapp å betale om lag 70 prosent av gjelden sin.

Hvis Hellas skulle finne på å gjøre det samme, vil det bli full krise i EU. Det vil føre til at flere tyske banker vil ende på konkursens rand. Sannsynligvis må den tyske stat gå inn med kapital for at tyske storbanker ikke skal kollapse fullstendig. De som eier banken, må regne med å tape mye. Da den norske stat reddet banker på 80-tallet, førte det til at private aksjonærer tapte betydelige beløp.

Investor Øystein Stray Spetalen er blant de som har kritiserte myndighetene i de vestlige land for at de løste finanskrisen ved at staten stilte opp med lån og garantier. Han mener det ville vært mer realt å la baker gå konkurs. Så fikk man deretter se hvilken finansielle støtteoperasjoner som var nødvendig.

Om Hellas vil våge å gjøre som de gjorde i Argentina, er tvilsomt. De vil nok tenke seg om to ganger før de legger seg ut med EU. De må være forberedt på å bli kastet ut av euro-samarbeidet dersom de prøver seg som «betalingsnektere».

Det kan imidlertid ikke utelukkes at dette blir løsningen. Regjeringen må faktisk tro på at den modellen de styrer etter, vil kunne lykkes. Den andre faktoren en regjering må ta hensyn til, er hva velgerne sier. Befolkningen i Hellas er sjokkskadet over den situasjonen de har havnet i. Folk nekter å gå ned i lønn, utvide arbeidsdagen og at det kuttes brutalt i offentlige velferdsordninger. Stadig er det streiker og heftige demonstrasjoner der det ødelegges for millioner.

Grekerne har levd over evne. De burde for lengst ha tatt rev i seilene. De kan ikke unngå et fall i levestandarden. Men Hellas er også et demokrati. Folket har rett til å velge en løsning flertallet har tro på. Det kan være folket velger en løsning som bringer dem ut i en enda verre situasjon. Et demokrati er så visst ingen garanti for at det fattes rasjonelle beslutninger som sikrer vekst og velstand på sikt.