SVs talibanproblemer
I SV er de ikke lenger i tvil om at Norge deltar i en krig i Afghanistan. Oberstløytnant Jørn Erik Berntsen sa det rett ut på partiets Afghanistan-seminar i går: - Vi er på et militært oppdrag. Det betyr at vi kommer til å drepe folk og miste folk. Så langt har vi drept 20-25 talibankrigere. Det er helt nødvendig å gjøre operasjoner der du tar ut og fjerner folk som står bak terror, sa han.
Han leder en styrke bestående av 100 norske og 80 latviske soldater. Når Taliban øker sin aktivitet, betyr det flere krigshandlinger. I en slik situasjon går gjerne angrep og forsvar om hverandre. Noen ganger kan begrensete angrep være det beste forsvar.
Natos tilstedeværelse i Afghanistan har ikke skapt fred, og det er delte meninger om hvilke resultater som er oppnådd. Natos engasjement diskuteres i flere land. Dette oppdraget skjer imidlertid fortsatt på basis av at FN mener man er best tjent med å ha Nato der for å bekjempe Taliban.
I Soria Moria-erklæringen slås det fast at Norge skal delta i Isafs-styrkene. De vikles nå inn i stadig tøffere krigshandlinger. I SV er det de som mener grensen for hva partiet kan akseptere er nådd. Leder for SVs internasjonale utvalg, Ivar Johansen, sier til Aftenposten at Norge bør trekke seg ensidig ut nå, dersom Nato ikke endrer strategi bort fra offensive operasjoner. Sentralstyremedlem Ingrid Fiskaa er enig. Hun legger til at hun ikke har særlig tro på at USA og Nato vil endre strategi.
Kristin Halvorsen henviser til Soria Moria-erklæringen og betegner spørsmålet om at SV vil kreve ensidig tilbaketrekning for hypotetisk.
Det er en fare for at debatten om hva som er den beste strategi i Afghanistan sauses sammen med SV og den rødgrønne regjeringens skjebne. Det kan være greit å skille snørr og barter:
Hva er etter vår mening den beste strategi for å oppnå målene i Afghanistan?
Hva innebærer Nato-medlemskapet av forpliktelse dersom vi ikke vinner fram med det vi mener er den beste strategien?
Kan vi avgjøre deltakelsen i Afghanistan uavhengig av Nato som vår sikkerhetspolitiske basis?
Kan SV opprettholde sin troverdighet når de år etter år må forsvare norsk deltakelse i en krig de egentlig er imot?
Bør SV gå ut av regjeringen?
For Kristin Halvorsen er det særdeles viktig å holde ut i den rødgrønne regjeringen fram til 2009. Da har SV vist at partiet er i stand til å delta i en regjering på lik linje med andre partier. Kristin Halvorsen vil ikke kaste inn håndkleet nå. Det vil være noe annet å si at man vil kreve forhandlinger om en ny politikk i Afghanistan dersom man får et mandat fra velgerne til å fortsette i regjering. Å gi seg nå, er et nederlag.
Kristin Halvorsens er nok rede til å svelge utenrikspolitiske kameler i vel halvannet år til. Hun ser debatten kommer med ny styrke, men hun kan legge en tidsplan som gjør at det ikke skal trekkes noen konklusjoner i år.
Jonas Gahr Støre har evnen til å turnere politiske motsetninger og formulere seg på en måte som gjør at man ikke faller av stolen verken i SV, Nato eller i Washington. Det kan være man formulerer et norsk syn som er litt annerledes enn det man har i Nato/USA, men som er godt innenfor det det går an å mene. Så skal man drøfte dette både her og der - og tiden går. Kristin Halvorsen kan trenge en prosess som pågår i Nato, noe å vise til som Norge har sagt og gjort når Ivar Johansen og Ingrid Fiskaa krever tilbaketrening nå, helst neste uke, får vi inntrykk av.
Vi kan heller ikke utelukke at situasjonen kan bedre seg i Afghanistan. Det er ikke bare triste meldinger som kommer fra landet som i årtier har vært herjet av krig og konflikter. Det gjelder å se tiden av, ikke være for rask med å konkludere. Vi må forvisse oss om at vi ikke går fra vondt til verre.
Slik vil også Kristin Halvorsen kunne argumentere for å vinne tid, i håp om at situasjonen skal bedre seg og at spliden innad ikke skal true den strategien hun og partiet har valgt fram til 2009.
2008 er året da SV skulle sette i fokus på det de hadde oppnådd i regjering, og ikke deppe over de smertefulle kompromissene de har måttet inngå. Slik sett er et seminar av den typen de hadde i går midt i blinken. Der kunne den enkelte argumentere for sitt eget syn, men man ble også sittende og lytte til hvordan andre opplevde virkeligheten. Og sannsynligvis var summen av skråsikkerhet mindre da man gikk ut enn da man kom inn.