Styringskåtheten i Finansdepartementet
I juni sendte Finansdepartementet ut nye regler der Statistisk Sentralbyrå (SSB) og andre underliggende etater blir pålagt å be om lov dersom de skal møte stortingsrepresentanter utenom komiteene. Det har fallt SSB tungt for brystet. De skal vitterlig i følge vedtektene være et faglig uavhengig organ. Nå kan Klassekampen fortelle at direktør Hans Henrik Scheel har sendt et brev til Finansdepartementet der han ber om at SSB ikke må be om godkjenning for å møte stortingsrepresentanter, og at de heller ikke må informere Finansdepartementet løpende om hvilke andre departementet de til en hver tid har kontakt med.
Scheel skriver at det ikke har vært etablert praksis at «vi skal avklare med Finansdepartementet hvert møte vi skal ha med partiene på Stortinget». Nå vil han ha slått fast at praksis ikke skal endres. Han vil ikke ha ull til svar. Han vil at Finansdepartementet skal vise at de forstår.
Innlysende
Det er temmelig innlysende at SSB må kunne gi ut statistikk og forskningsresultater til politikere ute å be Finansdepartementet om lov. Statistikk og forskning skal være fri. Finansdepartementet har ingen ting med å styre informasjonsstrømmen fra SSB.
De er så pass hardt angrepet av styringskåthet i Finansdepartementet at de tydeligvis har problemer med å holde fingrene fra fatet. Ikke slik å forstå at de gang på gang vil sette foten ned for møter på Stortinget. De har da dømmekraft. Men det vil gjerne ha muligheten. Dessuten gir det ekstra trygghet å bli informert, kjenne at en har kontroll, hvis det trengs. Det er tydeligvis vanskelig for de som sitter på toppen i det sentrale byråkratiet, og som skal bistå den sittende ledelse med «god saksbehandling», å gi fra seg all kontroll over en underliggende etat. Men slik er forskningen vesen. Forskningen er fri. Statistikk er det ingen som har eiendomsretten over.
Det er ikke en spesiell stor opphopning av styringskåthet i Finansdepartementet. I fjor avslørte Aftenposten at flere av departementene stilte betingelser om at de skulle ha innflytelse over hvordan den endelige forskningsrapporten, som de hadde bestilt, ble utformet. Forskningsminister Tora Aasland måtte inn og å rydde opp. Hun slo fast det som burde være selvfølge, at når en forsker får et oppdrag, så er det forskeren og forskningsinstitusjonen som har det fulle og hele ansvar for sluttproduktet, ikke oppdragsgiver.
Det er ikke bare ledelsen i departementer som er opptatt av å ha kontroll med informasjonsstrømmen fra underliggende etater. Det er også ledelsen i de flere etater opptatt av.
Forsker og stråleekspert Kirsten Laake orket ikke sitte stille og se på at ledelsen i Statens Strålevern feilinformert Olje- og energidepartementet (OED) om farene ved radioaktiv stråling. Bak ledelsens rygg sa hun i fra til OED om at det ikke er forskningsmessig dekning for de grenseverdiene for radioaktive avfallsstrømmer som Strålevernet anbefaler. Opplysningene fra Laake førte til at grenseverdiene ble satt høyere enn det lå an til ut fra de offisielle vurderingene til Strålevernet. Hun fikk en mail fra underdirektør Egil Meisingset der hun takkes for bidraget, for «de hadde mistet tilliten til både fakta formidlingen og vurderingene fra Strålevernet».
Sjefene i Strålevernet svarte med å gi henne sparken. Hun anket avgjørelsen til Helse og omsorgsdepartementet. Departementet mener hun har brutt lojalitetsplikten og at «det er et stort behov for at offentlige instanser som skal gi råd til allmennheten framstår samlet, og at det skal relativt mye til for at en arbeidstaker skal gå aktivt ut mot sin egen arbeidsgiver». Nå bærer det mot rettssak.
Hår i suppa
Fagfolks oppgave er til tider å være hår i suppa i forhold til politiske og administrative ledere. Demokratiet er avhengig av at forskningen er fri og at alternative perspektiver på aktuelle saker bringes til torgs.
Finansdepartementet må leve med at statistikk og forskningsresultater flyter fritt. De må tåle at SSB bruker tid på å framskaffe kunnskaper som den politiske ledelsen ikke ønsker seg. SSB skal ikke være i lomma på noen.