Styrerealiteter og symbolikk

Før all snøen er forsvunnet, skal Trond Giske legge fram en stortingsmelding om statlig eierskap. Den er det knyttet en del forventninger til. For Giske er jo en minister som ikke mangler mot og vilje til å styre. I den rødgrønne leir er det mange som forventer at Giske skal ta sterkere styring med de bedriftene staten har en betydelig eierandel i. Det Trond Giske vet, er at det i praksis er like viktig å holde fingrene fra fatet som å dynge på med styringssignaler. Giske er god på symbolikk. Han er like god på realisme. Derfor kommer ikke Trond Giske til å legge opp til en sterkere styring på politiske premisser.

Hodejegerfirma Odgers Berndtsons har fått i oppgave å spore opp kandidater til styrene i de bedrifter staten har en vesentlig eierandel. Det er ikke annet å vente at partner Bård Storsveen kvitterer for oppdraget i Dagens Næringsliv i dag med å si departementet er «mer reflekterte og profesjonelle enn andre vi har jobbet med».

I samme avis begrunner statssekretær Rikke Lind hvorfor det nå er på tide å kreve at alle aksjeselskaper over en viss størrelse skal ha 40 prosent kvinner i styret. Arbeidsgiverorganisasjonene som var imot kvoteringsloven om 40 prosent kvinner i styrer for allmennaksjeselskaper, slaktet dette forslaget i forrige uke. Det dør nok hen i denne omgang. Dette var først og fremst en markering av en statssekretær i anledning 8. mars. Men kvoteringskravet vil nok dukke opp igjen. Det er imidlertid et stykke å gå før noen på ramme alvor mener man skal tvinge inn et par kvinner i alle de 213 000 AS-selskapene som er registrert.

Ikke i styret

Eiere, styret og daglig leder har ulike roller og oppgaver i en bedrift. Politikerne har et og annet å lære av Olaug Svarva, administrerende direktør i Folketrygdfondet. De forvalter 134,9 milliarder kroner i form av aksjer i en rekke selskaper. Deres jobb er å sikre størst mulig avkastning. Samtidig har fondet vedtatt prinsipper for selskapsstyring og lederlønninger. De er for eksempel opptatt av at minoritetsaksjonærer blir godt ivaretatt. Videre understreker Svarva i en samtale med Aftenposten at alle bedrifter som henter inn kapital fra nye investorer, bør ha en valgkomité som sikrer at hele eierskapets interesser blir ivaretatt.

Folketrygdfondet konsentrer seg om å være eiere. De vil ikke være representert i styret. Det mest virkningsfulle Olaug Svarva kan foreta seg, er å si hva hun mener og selge seg ut dersom selskapet drives på en måte som er i strid med de prinsipper de har lagt til grunn. Det skjer sjelden. Når politikere kommer på banen med meninger om hva et statseid selskap bør foreta seg, skiller som regel Svarva lag med politikerne. Statoil oljesandprosjekt er et godt eksempel. Flere politikere har tatt til orde for at Statoil bør droppe det omstridte prosjektet. Svarva vil ikke ta stilling. Det er en sak for styret, mener hun.

Daværende olje- og energiminister, Terje Riis-Johansen, sa det samme. En eier kan og skal ikke gripe inn i enkeltsaker. Det er administrasjonen og styret som har ansvaret.

Lederlønninger

Det har vært mye diskusjoner om lederlønninger i de statlige selskapene de siste årene. Riksrevisjonen peker på at lønnsutviklingen på toppen har vært bedre enn for ansette, stikk i strid med det de rødgrønne har sagt. For noen uker siden ble et knippe styreledere innkalt på høring i Stortinget. Ingen innrømmet at de hadde gitt sjefene sine for høy lønn. Og Trond Giske konkluderte med at han ikke ville foreta seg noe spesielt. Det kommer neppe noe nytt om lederlønninger i den eiermeldingen som skal legges fram. Det er og blir styret som avgjør hva daglig leder skal tjene.

Hvis staten er opptatt av å ha sterk politisk styring av en virksomhet, må en for all del ikke børsnotere et selskap. Da mister en styringen. På børsen er det markedet lover som gjelder.

I den eiermeldingen Trond Giske snart skal legge fram, bør han ikke falle for fristelsen til å strø rundt seg med symbolpolitiske markeringer som det ikke blir noe ut av. Han bør istedenfor legge vekt på å forklare de rødgrønne hvorfor de ikke kan drive politisk styring av et aksjeselskap selv om en er største aksjonær. Profesjonelle styremedlemmer tar ikke styringssignaler fra eier som det lukter politikk av lang vei.