Støre mot veggen

Jonas Gahr Støre er regjeringens sterkeste kort. Han får de høyeste terningkastene, på kort tid har han skaffet seg en internasjonal posisjon få andre norske utenriksministre har klart, han er lansert som Jens Stoltenbergs etterfølger og han har ord på seg for å være glitrende dyktig. Støre har styrke og retning, samtidig har han vist evne til å forene motsetninger og få med seg SV på en politikk flertallet i partiet er imot.

Denne uken fremstår Støre med en ripe i lakken. Flere kommentatorer peker på at han er svekket etter det som har skjedd etter terroristangrepet i Afghanistan. Støre har fem problemer å bakse med:

• Tok han en riktig beslutning da han la opp til at besøket i Afghanistan skulle ha et sivilt, ikke et militært preg?
• Er det blitt gitt tilstrekkelig informasjon til de som deltok på reisen om det trusselbildet som er blitt tegnet omkring besøket? Har det med andre ord vært farligere å delta enn deltakerne hadde regnet med og skulle en ha informert bedre om den usikkerhet og uenighet det på forhånd var omkring sikkerhetsmessige spørsmål?
• Ble alt gjort som kunne gjøres på hotell Serena for å redde Carsten Thomassens liv?
• Har Jonas Gahr Støre tatt nødvendig selvkritikk?
• Har han feilinformert Stortinget?

I etterpåklokskapens lys kan alt gjøres bedre. Svært mange beslutninger som ledere må fatte, skjer uten at man har full oversikt og uten at alle konsekvenser er fullt utredet. Å lede innebærer risiko. Dersom man skal kreve full sikkerhet og sikre seg mot at ingen feil kan oppstå, får en gjort lite.

Det er en utenriksministers ansvar å beslutte at en reise skal ha et sivilt preg. Det betyr ikke at det ikke iverksettes sikkerhetsopplegg. Men de er langt fra så omfattende som under et besøk av militær art.

Når utenriksministeren reiser, må de som skal være med i følget føle seg rimelig trygge på at sikkerheten er tilstrekkelig ivaretatt. De journalistene som deltok har ganske sikkert vært med på mer farefulle oppdrag enn å være med i utenriksministerens følge. Vi kan ikke se at noen har deltatt på uklare premisser.

Fram til høringen denne uken har Jonas Gahr Støre bidratt til at det er skapt et inntrykk av at alt som kunne gjøres for å redde Carsten Thomassen liv er blitt gjort. I går sa Støre at det kunne vært gjort mer. Både han og andre kunne ha tatt en telefon for å forvisse seg om at Carsten Thomassen fikk hjelp så raskt som mulig. Når sivile uten å ane det blir utsatt for et attentat, opptrer ikke alle som man vanligvis gjør på kontoret. Mennesker reagerer ulikt. Noen blir fullstendig handlingslammet, andre tenker på egen beskyttelse, andre er nærmest klar til å gå til motangrep. Militært personell og politi, for eksempel, er trent til å takle slike situasjoner. De har fått erfare sitt eget handlingsmønster når fare truer og er trent til å opptre som leder i krise der liv kan gå tapt.

Jonas Gahr Støre innser at det kunne vært tatt en telefon og man kunne organisert en kriseledelse bedre på stedet. Det er slikt man kan se i ettertid. Støre er kjent for å mestre alt til fingerspissene. Det gjorde han ikke her - det ser han i ettertid. Det er urimelig å rette kritikk mot Støre for ikke å ha tatt en telefon eller forvisset seg om at den nødvendige informasjon ble gitt. Man kan ikke med rimelighet forvente at Støre skulle handlet annerledes i det livstruende kaos han havet opp i.

Støre vil ikke legge seg flat for rituell pisking for å vise at han tar ansvar. Han vil ikke komme i en situasjon der han nærmest gjøres ansvarlig for at Carsten Thomassen ikke har fått hjelp i tide. Det mener han det ikke er grunnlag for. Men han tar selvkritikk for ikke å ha levd opp til ideelle mål. Det er noe annet enn om Stortinget skulle kritisere ham.

Det mest kinkige er påstanden i Dagbladet i dag om at Støre har feilinformert Stortinget. Det skal være manglende samsvar med det Støre har uttalt tidligere og det han sier nå. Vi snakker her om å få oversikt over hva som skjedde under kaotiske tilstander. Da må vi kunne tillate at det skjer en prosess med hensyn til å komme fram til det som skjedde.

Ennå er det ubesvarte spørsmål. Da får en fortsette prosessen med å få klarhet. Det burde ikke være grunnlag for et kjør mot Støre og rasling med mistillitssablene ut fra det som fram til nå har kommet fram.

Å få fakta på bordet bør alle medvirke til. Det har ikke minst de pårørende krav på.