Statoils utlandsiver
Det er god latin å hevde at hvis man er utsatt for internasjonal konkurranse, må en lykkes i de internasjonale markedene for å kunne trygge sitt nasjonale hjemmemarked. Det er de som vil hevde at det er første skritt mot den sikre død å gi opp utlandet til fordel for full konsentrasjon om et nasjonalt hjemmemarkedet. Det er noe i nærheten av dette oljeprofessor Øystein Noreng ved BI anbefaler Statoil. I dag skriver Statoils kommunikasjonsdirektør, Reidar Gjærum, et innlegg i Dagens Næringsliv at selskapet akter å vende det døve øret til Noreng.
Børsnoteringen av Statoil i 2001 og fusjonen med Hydro i 2007 var begrunnet med at selskapet ville og måtte satse internasjonalt. En ville bruke den kompetansen man hadde opparbeidet seg på norsk sokkel til å kunne tjene gode penger i konkurranse med de store selskapene utenfor Norges grenser. Målet er selvsagt at pengemaskinen Statoil skal øke sine overskudd når man etter hvert får en større og sterkere fot innenfor den globale olje- og gassindustrien.
Korrupsjon
Det er alltid risiko forbundet med å ville bli større og sterkere. I Statoils tilfelle løper de også en omdømmerisiko. Flere av de landene Statoil har investert i, er kjent for korrupsjon og forretningsmetoder som ikke tåler dagens lys. I 2006 måtte Olav Fjell trekke seg som konsernsjef etter avsløringene om korrupsjon i Iran. Statoil må også tåle hard kritikk for sitt oljesandprosjekt i Canada.
Omdømmetap er nå en ting. Øystein Noreng frykter Statoil kan komme til å tape penger på flere av sine utenlandsprosjekter. I dag er situasjonen at de tjener over 100 milliarder på aktiviteten på norsk sokkel, og kun i underkant av tre milliarder på utenlandsaktiviteten. Statoil forsvarer seg med at lønnsomheten i de internasjonale investeringene kommer etter hvert. De vil ikke være med på noen «gjør det du kan best-strategi», som altså måtte innebære at de skulle holde seg til Norge. For Helge Lund er ikke det aktuelt i det hele tatt. Han vil hevde at det oppdraget han har fått, er å ekspandere internasjonalt.
Om lag halvparten av Statoils investeringer går til utlandet, resten i Norge. Øystein Noreng frykter at lysten på utenlandske eventyr vil føre til mindre opptatthet av mulighetene på norsk sokkel. Halvparten av de letearealene Statoil er tildelt, ligger brakk. Statoil er heller ikke interessert i å gi dem bort til andre. Saken er at det har mer tro på å investere på andre områder. På denne måten fungerer Statoil som en hemsko på økt aktivitet på norsk sokkel, sier Noreng. Statoil fnyser at Noreng og henviser til at de i fjor investerte for over 40 milliarder på norsk sokkel og handlet med leverandørindustrien for 100 milliarder.
Mandag Morgen bringer denne uken en oversikt som viser at utenlandske selskaper som investerer i Norge, får meget god avkastning, mens norske selskaper får dårlige avkastning av sine investeringer. Statoil forsvarer seg altså med at pengestrømmen fra Angola, Algerie og Aserbajdsjan etter hvert vil ta seg opp.
Stupte på børsen
Målet for Statoil er å sikre god avkastning for sine aksjonærer. Både styre og ledelse mener det betyr å satse internasjonalt. Ingen følger bedre med enn analytikere og aksjemeglere. De vendte tommelen ned for selskapet etter resultatfremleggelsen for fjerde kvartal i forrige uke. Statoilaksjen sank med over 5 prosent. I løpet av en dag ble selskapet 20 milliarder mindre verd. Lund forklarte og forsvarte seg med at det har vært et etterslep på vedlikehold som har medført lavere produksjon siste kvartal. Han varslet bedre tall for årets siste måneder. Når aksjen falt så pass mye som den gjorde, har det sammenheng med at flere er begynt å tvile på den langsiktige inntjeningen.
Helge Lund ligger for tiden i strid med YS-forbundet Safe som hevder han er så opptatt av å tjene penger at han «setter sikkerheten på industrianleggene til havs i stor fare» og pengene han burde brukt på sikkerhet, investeres internasjonalt. Så enkelt er det nok ikke. Safe benytter verneombudsordningen, som striden handler om, for å ivareta sine egne interesser i konkurranse med andre fagforbund. Det betyr ikke at forholdet mellom lønnsomhet og sikkerhet ikke er relevant for Statoil.
Omdømme
Helge Lund er selvsagt smertelig klar over at det vil være ødeleggende for selskapets omdømme om det fester seg et inntrykk av at sikkerhet ikke har topp prioritet. De mener de kan dokumentere at de har kontroll. Men selskapet mistet kontrollen over en brønn på Gullfaks C 19. i mai i år. Rapporten om det som skjedde ble overlevert Petroleumstilsynet fredag. Bellona har rykket ut med saftig kritikk og hevder at rapporten viser at sikkerhetsarbeidet må gis høyere prioritet.
Helge Lund må levere, ellers vil diskusjonen om utenlandssatsingen øke i styrke. Staten kan ikke pålegge selskapet å følge en strategi selskapet selv mener gir lavere utbytte til eierne. Staten kan imidlertid kreve at det innen en viss tid skal det letes på blokker en er tildelt. Hvis ikke skal de overlates til andre. Det finnes da heldigvis andre selskaper enn Statoil som ivrer for å engasjere seg på norsk sokkel.