Statlig styringskrøll

Kommunal- og regionalminister Liv Signe Navarsete er i ferd med å oppdage at staten er på ville veier når det gjelder styring av kommunene. KS-direktør Sigrun Vågeng sier rett ut at flere statlige krav har den paradoksale effekten at de kommunale tjenestene blir dårligere. Stadig nye regler og mer kontroll fører til at kommunene må bruke enda mer tid på byråkrati.

– Mange rådmenn i norske kommuner står overfor problemstillingen: Hvilken lover skal vi bryte i dag?, uttalte Navarsete ifølge Aftenposten på kommunedagene som KS arrangerte i går.

Bernt Øverby, rådmann i Hattfjelldal, forteller at han en uke mottok 14 henvendelser fra Kommunal-og regionaldepartementet. Han er lovpålagt å rapportere tilbake, men tiden strekker ikke til. Han droppet å svare på alle henvendelsene.

Her står altså toppledelsen i norsk kommuner fram og innrømmer at de bryter norsk lov. Ikke bare en gang. Det skjer hver eneste dag. Klarere kan det ikke sies. Det er et styringssystem i sammenbrudd vi er vitne til.

Lære av Cameron

Liv Signe Navarsete fortalte representanter for norske kommuner at hun aktet å lære av David Cameron i Storbritannia hvordan man bedre kan finne balansen mellom styring på statlig, regionalt og kommunalt nivå. Det er utmerket av de rødgrønne vil lære av de konservative i et land der reformiveren er stor. Det er imidlertid nok å ta fatt i før de har vært på studietur til Camerons reformtropper. Navarsete kan begynne med å kutte antall ansatte og antall oppgaver i Utdanningsdirektoratet og Helsedirektoratet. Hun kan for eksempel begynne med å gi beskjed om at man skal droppe planene om at alle skolebarn skal veies flere ganger fordi man tror dette er et effektivt tiltak mot å oppdage fedme hos barn. En kan bestemme seg for å gi kommunene større frihet til å legge til rette undervisningen på skolene og rapportere mindre tilbake om hva de faktisk foretar seg.

Men dette er ikke enkelt. Skal en få gjort noe med overbyråkratiseringen, må politikerne jobbe på en annen måte. De må regelrett slutte med å bry seg med alt mulig. De kan ikke løse alle problemer med å dele ut en rettighet, gi et pålegg og kreve rapportering tilbake. Kommunene bryr seg ikke lenger. De færreste går så langt som rådmannen i Hattfjelldal. De fleste tar det grøvste. De store kommunene vil vi tro gjør alt de får beskjed om.

Sukker og stønner

Det er ikke bare rådmenn som sukker og stønner. I fjor ble det offentliggjort en undersøkelse der økt byråkrati og rapportering er en viktig grunn til at rektorer slutter og at man flere steder han problemer med rekrutteringen. Sykdommen «byråkratis» brer om seg. Når dette skjer samtidig som det ikke følger tilstrekkelig med penger med nye lovpålagte oppgaver, knaker systemet i sine sammenføyninger. Det må brukes mer ressurser til administrasjon og mindre til faktisk tjenesteproduksjon. Det blir altså mindre omsorg, støtte og undervisning dersom en fortsetter langs det sporet en nå følger. På papiret ser alt glimrende ut. Det er det som skjer i praksis kommunene nå forteller åpenhjertig om.

Øremerking er en annen form for statlig styring. Styringskåtheten er stor i SV og i deler av Ap. De vil ha kontroll med at kommunene bruker pengene slik staten vil. Derfor blir midler øremerket. Øremerkingen er tydelig uttrykk for at man ikke vil gi ansvar for ressursbruken til kommunene. En stoler ikke på at kommunen bruker pengene riktig. Nå har kommunene fått ansvar for barnehagene. Flere kommuner har uttalt at barnehagene ikke kan være unntatt for kutt. Da kunnskapsminister Kristin Halvorsen for noen måneder siden hørte det for første gang, svingte hun pisken. Kommunene hadde vær så god å gjøre som hun hadde sagt: barnehager til alle. Hvis ikke kunne det bli øremerking. Kirstin Halvorsen kan imidlertid ikke overstyre kommunene på denne måten. De sitter ikke på hennes fang. Det er kommunene som ser helheten, ikke Kristin Halvorsen.

En annen form for styring gjelder overprøving av vedtak som fattes rundt om i kommunestyrene. Fylkesmennene har oppgaven å passe på at kommunene holder seg innenfor stadig flere lover som politikerne vedtar. På denne måten svekkes også det kommunale selvstyret.

Skal Navarsete komme noen vei, må hun få med seg de rødgrønne på å akseptere at det vil skje mer i kommunene som sentrale politikere ikke liker. Og det vil bli større forskjeller mellom kommunene. De er kravet om at alle skal gjøre som staten bestemmer som skaper rapporteringsveldet og økt byråkrati.

Stortingsmeldingen om statlig styring som skulle kommet i vår, er utsatt. Den er trolig klar i løpet av juni eller august. Den bør utsettes lenger. Den tåler å utsettes lenger, for den må inneholde nok krutt til at den får betydning. Denne diskusjonen bør prege årets kommunevalgkamp. Navarsete kan trenge mer tid til å la politikerne forstå at de ikke kan fortsette slik de har holdt på de siste årene.