Sosialisten som skuffer

EU er et markedsliberalistisk prosjekt som en kunne forventet de sosialistiske og sosialdemokratiske partiene i Europa kunne ville fått problemer med å svelge. Slik gikk det ikke. I EU fant man kompromisser som samlet både til høyre og venstre. Politikerne så fordelene med et samkjørt og sterkt Europa. Fagbevegelsen fikk en rimelig innflytelse og man maktet å balansere ulike hensyn i forholde til hverandre.

Da EU la sin strategi for å komme seg ut av finanskrisen ved å kreve kostnadskutt til den store gullmedaljen, var det høyresiden som hadde makten: Angela Merkel i Tyskland, Nicolas Sarkozy i Frankrike og David Cameron i Storbritannia. Merkel og Sarkozy var så pass samkjørte at mediene benyttet «Merkozy» som teknisk term for deres felles standpunkter og opptreden.

Francois Hollande var den første politiker som for alvor utfordret den kuttpolitikken særlig Angela Merkel ble stående som eksponent for. Hollande vant det franske presidentvalget i fjor ved å love kamp mot den økonomiske tenkningen som preget Berlin og Brussel. Samtidig lovet han økte skatter for de rikeste og at flere av innstramningstiltakene som Sarkozy hadde fått banket igjennom, skulle oppheves.

Hollande har forsøkt å gjøre det han sa han ville gjøre. Pensjonsalder er satt ned igjen, lønnskutt opphevet, skattene er økt og han har forsøket å beskatte lønninger over en million euro med 75 prosent. Det kom han ikke i mål med som planlagt, men finner nok en løsning.

Sosialister og sosialdemokrater i EU hadde forventninger til Hollande. Han var sosialisten som skulle vise vei ut av finanskriseørkenen.

Så langt har Hollandes prosjekt vært mislykket. Han har endt opp som en upopulær president på rekordkort tid. Pilene peker fortsatt nedover i Frankrike. Ledigheten blant unge under 25 år har for eksempel økt fra 23,1 til 26 prosent. Hollande er ikke i nærheten av å kunne legge fram et budsjett som innfrir EUs krav om at underskuddet ikke skal være på mer enn tre prosent. EU har valgt å se gjennom fingrene med det.

I EU frykter de at økonomien i Frankrike kan forverre seg betydelig som følge av Hollande foretar seg for lite og det han gjør, virker dårlig. Det hjelper ikke at Hollande på mange måter har vunnet kampen med Angela Merkel om kuttpolitikken i EU. Den fungerer ikke som man håpet på. EU er i ferd med å skru seg nedover blant annet som følge av de tøffe kostnadskuttene. Det er ikke noe som tyder på at EU nærmer seg vekst etter tre år med tøffe kutt. EU-kommisjonens president, Josè Manuel Barosso, sa overraskende for et par uker siden at løsningen for EU ikke var å kutte mer. Det trengs vekstskapende tiltak. «Var det ikke det jeg sa», kan Hollande si. Men det hjelper han ikke mye.

Hollande har ikke tatt fram øksen. Han har ikke en gang vært oppfatt av å få etablert en kriseforståelse hos franskmennene. Det virker nærmest som om han har lagt opp til at krisen skal «gå over» uten tøffe kutt eller store, upopulære omstillingstiltak.

Frankrike har en gigantisk offentlig sektor, godt utbygde velferdsordninger og lav pensjonsalder. Franskmennene er også blant de som jobber færrest antall timer i løpet av et år. De kan ikke fortsett slik. Da vil det gå utfor bakke med den franske økonomien.

Hollande er ikke blind. Han ser nok at det må en kraftig omstilling til. Spørsmålet er om han har kraft nok til å tvinge igjennom upopulære tiltak. Han vil få solid motstand fra egne rekker. Og det skal ikke mye til før franskmenn trekker ut på gatene og protesterer vilt og uhemmet i dagevis.

Når tiltakene ennå ikke har kommet, vil de ramme Hollande personlig. Han kan ikke lenger skylde på den politikken Sarkozy førte. Nå har han hatt ansvaret i over et år. Innstramningen som må komme, vil nå bli oppfattet som et bevis på at Hollands politikk ikke virker som planlagt.

Franskmennene er lei både Hollande og EU. En undersøkelse som Pew Research Center har gjennomført, viser at det nå ikke er mer enn 41 prosent av franskmennene som er positive til EU. I fjor var det 60 prosent.

Det hjelper ikke Hollande å kjøre en hardere linje i forhold til EU med henvisning til at han har folket i ryggen når det gjelder EU-kritikk. Det er ikke EU som er Frankrikes problem. Frankrike må løse sine egne problemer. Hollande må samle mot for å få gjort jobben.