Slutt på redersutring

- Mange synes at rederne har sutret når det gjelder rederiskatten, sier den nyvalgte rederipresidenten Elisabeth Grieg til Aftenposten. Det skal være sant og visst. I fjor vant Rederiforbundet suverent prisen «Årets klagesang». Nå kunne Grieg, som enkelte andre representanter for interesseorganisasjonen, forsøkt å forklare at det har bygget på misforståelser, at de egentlig ikke har ment å klage, bare peke på det faktum av osv … osv. Det gjør hun heldigvis ikke. Hun akter rett og slett å slutte å klage.

- Nå skal vi få fram det positive rundt skipsfarten, sier Grieg. Det er en utmerket strategi.

Vi er verdens femte største skipsfartsnasjon. I lang tid har rederinæringen krevd å få like gode rammevilkår som dem som de konkurrerer med. Det har de nå fått. De skal ikke betale mer enn 0,6 prosent skatt. Alle andre bransjer har grunn til å være misunnelige. I Rederiforbundet har de gode grunner for å drikke champagne hver dag.

Det som skapte oppstyret og sutringen var at regjeringen skar igjennom og påla rederiene å betale 21 milliarder av den skatten som har samlet seg opp de siste elleve årene.

- Vi var rystet. Vi trodde ikke dette kunne skje. For oss som hadde vært med i rederiskatteordningen, kom det som et sjokk, forklarer hun til Dagens Næringsliv.

Den som påførte dem sjokket, var finansminister Kristin Halvorsen. Hun forlangte en skikkelig etterbetaling av utsatt skatt dersom hun skulle gå med på å opprette et lite skatteparadis for rederne. Slik ble det.

Da rederinæringen gikk bananas i reaksjoner, sendte de sin daglige leder Marianne Lie ut i krigen. Lie ble stående som symbolet på sutring, protest og skremmebilder. Det ble skapt et inntrykk av at et stor flokk av landets redere hadde pakket kofferten, klar til å flytte utenlands. Men så kunne Økonomisk Rapport dokumentere at det var det så å si ingen som hadde planer om. De har ikke flyttet. De har blitt. De hadde penger til å betale med. Selvsagt er det surt å måtte betale milliarder som man hadde regnet med man skulle slippe å betale. Selvsagt har flere rederier nå fått svekket sin handlekraft. Men de klarer seg utmerket.

Elisabeth Grieg har kommet seg av sjokket. Ingen redere knasker lenger beroligende midler. Livet går videre.

De rederne som ville at næringen skulle gå til sak mot staten for å få omgjort beslutningen om innbetaling av gammel skattegjeld, vant ikke fram. Rederinæringen baserer seg på politisk velvilje. Det er en risikabel strategi å legge seg ut med politikerne i en årelang strid i rettsapparatet. Man pisker ikke den hånden som gir en mat.

Rederne hadde en selvforståelse som ikke var i samsvar med de politiske realitetene. Det er ikke uvanlig at de som kjemper hardt for en sak eller har store tanker om sin egen samfunnsmessige betydning ikke makter å se seg selv slik omverdenen ser en. Rederne er ikke de eneste som har misset på de politiske realiteter.

Når Marianne Lie ble sparket, kan det ha sammenheng med at hun ikke maktet å male et realistisk virkelighetsbilde for sin oppdragsgiver. Det er daglig leders oppgave. Men det er krevende å skulle kjempe beinhardt for noen interesser og samtidig være lydhør om de signaler man får.

Skattevedtaket kom som lyn fra klar himmel. I ettertid er det ikke godt å vite om noen kunne ha forberedt rederne bedre på det sjokket som kom.

Elisabeth Grieg sier ikke skattestriden er glemt, den sitter nok i kroppen ennå. Men hun sier de vil legge dette bak seg. Det er fremtiden og muligheten for landets rederinæring de nå skal konsentrer seg om. Å konsentrere seg om fremtiden og la det i fortiden man ikke kan gjøre noe med ligge, er alltid en klok strategi.