Skudd mot Diesen

I Forsvaret opererer man ikke med varsling når man er i krigshandlinger. Da følger man ordre og gjør jobben sin. Slik tenker forsvarssjef Sverre Diesen. Da sjefen for saniteten, Leif Sverre Rosén, rykket ut og sa offentlig at han selv ikke ville sendt sin egen sønn til Afghanistan fordi legedekningen ikke var forsvarlig, var dette nærmest en utålelig uttalelse. Den var provoserende fordi den hadde en så personlig form. Den var også en form for ansvarsfraskrivelse. Sverre Diesen mener nok at den slags bør man ikke uttale seg offentlig om. Og skulle han ha sagt noe, måtte han i tilfelle ha snakket om eget ansvar og slit for å få tak i nok leger. Å si at man har tatt opp saken med ens overordnede, er ikke godt nok. Sverre Diesen hevder at det er Rosén ansvar å skaffe leger. Rosén forsvarer seg med at betingelsen for å skaffe leger ikke er konkurransedyktige. Hvis Rosén har fremmet forslag om tiltak som Sverre Diesen har avvist, har han en god sak. Når man sitter med et medisinsk ansvar som en ikke kan skjøtte fordi ens overordnede ikke vil gi en de virkemidler en trenger, bør en be om å få fratre.

Rosén valgte å gå ut offentlig. Selvsagt har dette vært avgjørende for Sverre Diesen når han har bestemt seg for å sparke Rosén. For Diesen fremstår Rosén som en som prater og fraskriver seg ansvar.

Rosén underskriver en avtale om å fratre og ikke uttale seg offentlig om saken. I VG i dag gjør han det motsatte. Det han sier er nesten på nivå med Ingunn Yssen.

- Diesen er uegnet som forsvarssjef. Han har ikke lederegenskaper, han mangle medmenneskelighet og han er veldig dårlig til lytte. Han elsker intet så høyt som å høre på sin egen retorikk, sier Rosén til VG. Sterk kost. Ingen trenger å være i tvil om at Rosén er presset ut av sin stilling. Han har neppe vært klar over hva han satte i gang da han offentlig kritiserte legedekningen i Afghanistan som han selv ifølge Diesen hadde det hele og fulle ansvaret for.

Når Sverre Diesens kommer til forsvarsministeren og sier at han har en udugelig sjef for saniteten som han vil kvitte seg med, kan ikke hun sette foten ned. Hun har tatt saken til etterretning. Da hefter hun for den avtalen som er inngått. Her står det svart på hvitt at Rosén skal la være å kommentere saken offentlig. Det er vanlig i slike saker. Arbeidsgiver ønsker ikke den form for skittkasting vi nå er vitne til.

Det som mener Leif Sverre Rosén er en varsler, vil selvsagt gripe fatt i saken. Varslere skal ikke få sparken eller tvinges til taushet. De skal man lytte til selv om man ikke er enige med dem. Diesen avviser konstant at Rosén er en varsler. I så fall er Rosén en varsler om sin egen udugelighet. Det sier ikke Diesen, men vi mistenker ham for å mene det.

Det ligger an til at dette blir en lei sak for Anne-Grete Strøm Erichsen. Hun har ikke uttalt seg konsistent. Først ble det skapt et inntrykk av at hun visste fint lite om saken. Så innrømmet hun at hun var orientert. Nå blir hun nærmest stående ansvarlig for alt Sverre Diesen har foretatt seg i sakens anledning.

Sverre Diesen ser ut til å ha sikret seg den ryggdekning han trenger. Det er forsvarsministeren som må ut i det politiske uværet.

Saken er en belastning for Sverre Diesen. Han har selv vært særdeles dristig i sine utfordringer til politikerne. Han har ikke lagt fingerne imellom og sagt hva som blir konsekvensen dersom ikke bevilgningene økes. Spørsmålet er om Leif Sverre Rosén har utfordret oppover til Sverre Disen på samme måte. Hvis det kan godgjøres at Sverre Diesen ikke har brydd seg med advarsler og varsler om at sikkerheten for de norske soldatene ikke er tilfredsstillende, har Sverre Diesen fått en bombe i sitt eget fang.