Sjefer i bakvendtland

Ved utgangen av dette året, må vi kunne stille spørsmål med om vi er på vei inn i bakvendtland når det gjelder hvilke sjefer som går og hvilke som står for tiden. Det var ingen grunn for at Eli Arnstad i Enova skulle gå. Ingen sjef bør gå fordi en medarbeider som blir rammet at tøff omstilling opplever seg trakassert og tillitsvalgte hyler opp om at det er brudd på arbeidsmiljøloven. Arnstad visste ikke engang hvem hun har trakassert. Hun ble presentert for en anonym graut om sin egen lederstil. Og en av hennes tidligere fagsjefer, Magnar Førde, buste ut med gammel bitterhet i Dagbladet og påsto hun var en farlig leder. Til Adresseavisen sa at den måten hun mobbet på var at hun stadig ombestemte seg og endret på alt mulig. Underforstått: Fagfolkene ville være i fred med sitt.

I tiden fremover kan vi får flere eksempler på at ansatte gjør sjefen sin til en "arbeidskriminell" med arbeidsmiljøloven i hånd. Hvis mediene fatter interessen, bringes sjefen umiddelbart i knestående. Slik ville ikke Eli Arnstad ha det. Hun er betalt for å tåle belastninger, men ikke å bli herjet med av medarbeidere som ikke har mot til å stå i åpent lende. Eli Arnstad mistet lysten til å være sjef for Enova-flokken. Forståelig nok, selv om hun hadde full tillit i styret.

Den vi har forstått oss minst på i høst, er konsernsjef Sverre Leiro. Han trakk seg fra styret i Terra fordi han var redd for at lånesaken kunne skade hans eget og NorgesGruppens omdømme. So what? Han har da vitterlig vært med i styret da skaden har skjedd? Tror han at folk vil løpe til Mega istedenfor Meny fordi han har sittet i styret for Terra? Hvor skjelven går det an å bli? Han bør snarets komme seg ut av alle de styrer han er med i. Hvem vil ha med folk som løper med halen mellom beina når problemene melder seg?

Sverre Leiro oppfører seg som en skipper som stiller seg først i køen til livbåten når skipet kommer i havsnød. Skippere og styremedlemmer skal være de som går sist. De skal bli på post til krisen er over, så lenge de har eiernes tillit. Folk som er redd for sitt eget skinn eller eget omdømme får mønstre på småbåter og ferger som går trygt innaskjærs, ikke farkoster som beveger seg til havs der det fort kan blåse opp til storm.

Reidar Nordby måtte bæres ut av Norsk Tipping. Både han og styret høstet selvsagt storm da det ble kjent at han trakk seg som administrerende direktør, men skulle fortsett som spesialkonsulent med samme lønn. Den eneste forskjell var at han nå skulle betale klipping av plenen selv.

Nordby og styret forsto ikke hvor provoserende det er at en som blir tatt i skattesnyteriet i fem år fortsetter med samme lønn, nærmere 1,7 millioner kroner. Han var i sin egen verden. Etter han trakk seg, har det dukket opp flere saker som viser at det var på høy tid at monopolet på Hamar får seg en ny sjef.

En som i skrivende stund ikke har trukket seg, er styrelederen Sigmund Thue. Styret har håndtert denne saken så pass dårlig at vi går ut ifra at Trond Giske skifter ham ut.

At sjefene i Terra ble på post til selskapet ramlet utfor stupet, er det ikke så mye å si på. Det er ikke om å gjøre å sparke sjefer så tidlig som mulig. Den gamle ledelsen var best skikket til å få oversikt over hva som hadde skjedd, rydde opp, og de fortjente skyllebøttene og saftige omdømmebelastning. Da det ble klart for alle hvor ille det var, var det slutt for Terra-ledelsen. Svein Erik Nordang trakk seg med å si at "det var mitt ansvar". Det viser i det minste at han evnet til å se seg selv slik omverdenen ser ham. Det er noe av det aller viktigste for en sjef, å ha et selvbilde som er i god kontakt med det bilde andre har av en.

Selv om Carl I. Hagen etter høringen i går sier han tror på Leif Sverre Rosèn, var det riktig av Rosén å gå av. Det utviklet seg en konflikt mellom ham og Sverre Diesen. Når Rosén velger å kjøre den i mediene, er det sjelden noen vei tilbake. Det sto i realitetene etter hvert mellom ham og Diesen.

Hadde en annen partileder eller statsråd opprettet en hemmelig reisekonto slik Carl I. Hagen gjorde, hadde Hagen laget rabalder i ukevis. Men når det gjelder skatt er Frp noe for seg selv. Er det noe de ser gjennom fingere med, så er det folk som er dristige i sine skattetilpasninger.

Så om noen synes det Hagen er gjort er så ille at han burde gå, kommer ikke det til å skje. Hvor skulle han gå hen? Tiden går, skatteluringen Hagen består som før i det nye året.

At Gerd-Liv Valla måtte gå av, er det ingen ting å si på. Det var rett og slett for mange i LO og Ap som ville ha henne vekk. Og har man ikke bred tillit, bør man ikke være leder. Måten det skjedde på tjener LO til liten ære.

Ingunn Yssen fikk endelig sagt opp sin stilling. Det burde skjedd langt tidligere ei 2006. Hun burde fått et tilbud om en sluttpakke på en årslønn da en forsto at samarbeidet mellom henne og Gerd-Liv Valla hadde skåret seg. I går skrev Dagens Næringsliv at hun kun har fått to måneds etterlønn. Makan til smålighet og elendig behandling av en leder som har vært oppe i en helseskadelig konflikt skal en lete lenge etter. Det er nesten så ille at Roar Flåthen burde tatt sin hatt og gått. Men han skal jo bli. Han skal jo i 2008 vise at det ikke bare er Gerd-Liv Valla som kan slå i bordet i forhold til NHO og regjeringen og sørger for fortsatt AFP og et rimelig fett lønnsoppgjøret.

Nå tar redaksjonen i Ukeavisen Ledelse juleferie. Vi er tilbake torsdag 4 januar.