Selvmål i Høyre
Høyre er på vei oppover, sakte med sikkert og Erna Solberg opptrer med mer trøkk. Ifølge VG som følger godt med på hårsveis, sko og kjoler, har hun også forandret stil. Det er nummeret før VG ringer Eli Hagen og spør om hun synes Solberg nå er mindre ufiks enn hun var tidligere.
I den situasjonen Høyre er i, og før et viktig valg, skulle en tro partiet var opptatt av å sette politikken i fokus og gi ledelsen støtte. Når Ulltveit-Moe og Mæle uttaler seg som de gjør, må det betyr at de har tenkt å fjerne Erna Solberg som partileder uansett. De mener å vite at hun ikke er bra nok. Bernander er bedre.
Bernander er med på notene. Selvsagt lanserer han ikke seg selv. Han lar være å si det han burde ha sagt: Ingen vet hva fremtiden vil bringe, men nå gjelder det at gode Høyrefolk gir støtte til den ledelsen vi har. Jeg håper Erna Solberg gjør et glitrende valg.
Det er ingen tvil om at John G. Bernander er en glimrende politiker. Det kan godt være han vil klare jobben som leder av Høyre bedre enn Erna Solberg. Men det er nå ikke slik at man skifter ut politiske ledere så fort noen mener den ene vil være bedre enn den andre. I Ap var det sterke krefter som i årevis mente Jens Stoltenberg ville være en bedre partileder enn Thorbjørn Jagland. Ap har aldri vært lavere på meningsmålingene enn under Jens Stoltenberg. For seks år siden ble han erklært som mislykket, som prototypen på en kronprins som ikke klarte jobben sin. Så snudde det seg.
Når Jens Ulltveit-Moe og Ola Mæle forsøker å gi John G. Bernander et politisk vidunderbarnstempel, har det sammenheng med at han har solid erfaring både fra politikk og næringsliv. Det er noe av det ypperste de to kan tenke seg. Det er forståelig at de mener det.
Men hvis Høyre vil lære noe av historien, så bør de ha få med seg at utskiftningen av personer ikke gir noen langvarig politisk gevinst. KrF under Valgerd Svarstad Haugland falt som en stein, til halvparten av hva partiet var under hennes storhetstid. Under ledelse av Jens Stoltenberg opplevde Ap sitt verste katastrofevalg. Kristin Halvorsen har all makt i SV, men partiet har mistet halvparten av de velgerne de en gang hadde. Det samme har skjedd i Sp. Der har flere partiledere forsøkt seg. I KrF trodde man det skulle gå oppover på meningsmålingen igjen etter at Valgerd Svarstad Haugland ble båret ut og Dagfinn Høybråten tok over. De står på stedet hvil.
I næringslivet er det langt oftere slik at et lederskifte kan bety ny strategi, ny kurs og ny vekst. Det er fordi den nye sjefen har makt til å banke igjennom det han har tro på. Slik er det ikke i politikken. Et parti er en kollektiv størrelse der man kompromisser seg fremover, og der en leder må sørge for å forene motstridende interesser. Det blir sjelden den typen klarhet av som vi er vant med i næringslivet.
Det er selvsagt ikke Erna Solberg som skal bestemme om hun skal være i front ved stortingsvalget i 2009. Hvis Høyre fortsetter fremgangen, skal det mye til for å kaste henne. Hvis Høyre stagnerer, er det naturlig at man tar debatten, ikke om personer isolert sett, men om politikken.
Da Olaf Thommessen meldte seg på diskusjonen om han skulle overta som ny lede i forkant av Venstres landsmøte, ble har slått i bakken av Lars Sponheim. Erna Solberg har ikke den posisjon i Høyre som Sponheim har i Venstre, så hun må finne seg i at henne stilling diskuteres offentlig. Hvis hun spør Lars Sponheim om råd, får hun nok høre at det gjelder å klamre seg fast, slå tilbake og gjøre det klart hvem som er sjefen. Det har i alle all virket for ham i Venstre. Men Sponheim er Sponheim og Solberg er Solberg. Solberg skyter ikke med kanonene i trengsmål. De har imidlertid det til felles at de ikke vippes av pinnen av motstand.