Sarkozy som trussel og mulighet

Et flertall av velgerne i Frankrike valgte den som fremsto med mest viljestyrke, størst handlekraft og som presenterte det mest dristige programmet for å bringe Frankrike opp av den hengemyren de har havnet i. Nicolas Sarkozy vant på tydelighet og ærlighet. Ségolène Royal tapte på at hun forsøkte å gå både mot venstre og sentrum i bestrebelsene på å vinne støtte. Hennes sosiale profil var for så vidt tydelig nok, men hun ble i for stor grad oppfattet som en løftepolitiker uten overbevisende gjennomføringskraft. Folk tror Sarkozy vil gjøre som han sier, om han får tilstrekkelig makt til det. Her blir parlamentsvalget i juni viktig.

Sarkozy fremstår som en utålmodig politisk energibunt. Han vil ha omfattende endringer nå. Han gir seg selv 100 dager på å gjennomføre tiltak som skal virke. Det er noe annet enn de rødgrønne som snakker om at de har fire år på seg på å gjennomføre det de lovet i Soria Moria - erklæringen.

Det er dette hasteverket, denne vilje til å tråkke til å gjennomføre det han tro på som har overbevist franskmenneske. Sarkozy har vært medlem av den nåværende regjeringen og har således ansvar for at Frankrike ikke har klart å løse sine problemer. Når han på tross av dette fikk velgernes tillit, skyldes det at han har klart å overbevise dem om at kursen bli en helt annen når han får sette seg i førersetet.

Franskmennene har et gedigent selvbilde. De ser på seg selv om en av verdens stormakter. De er de fortsatt, men deres posisjon svekkes stadig. Franskmennene ønsker seg en president som sterkt og tydelig kan markere Frankrikes interesser internasjonalt. Også her har Sarkozy trukket det lengste strået.

Ségolène Royal fremstår som mer harmonisøkende, mer kompromissvillig. Sarkozy er kontroversiell og opptrer til tider som en provokatør. Under de store opptøyene i fjor, betegnet han demonstrantene som "pøbler" og "avskum" og sa han ville spyle dem vekk fra gatene. Det ble ikke mindre bråk av det.

Dersom vi legger de vanlige kriteriene for god ledelse til grunn, spørs det om ikke Ségolène Royal hadde kommet best ut av det. Hun kombinerer styrke med en lyttende holdning og en språkbruk som inviterer til dialog. Sarkozy anklages for å være autoritær og opptre aggressivt.

Når han fyrer løs, kan han oppleves som truende. Det er noe Gerd-Liv Valla- aktig over ham.

Franskmennene har valgt en mann med autoritære trekk fremfor en kvinne som forfekter moderne lederidealer.

Den image ledere fremtrer med, er imidlertid ikke avgjørende for velgere. Politikken er det viktigste. Et flertall av franskmennene har størst tror på at Sarkozys liberalisme vil bringe landet fremover.

Sarkozy er tydelig på behovet for sterk omstilling. Han legger ikke skjul på at de reformene han vil gjennomføre vil bli krevende. Det skal bli lettere å si opp folk og franskmennene må belage seg på å arbeide mer enn 35 timers uke. Det vil garantert bli både streiker og opptøyer når han skal gjennomføre sin liberalisering i arbeidslivet. Sarkozy er imidlertid fast bestemt på å ikke gi seg.

Han vil fremholde med styrke at målet er å få ned arbeidsløsheten. Det må skje ved at man tilpasser seg den globale konkurransesituasjonen.

I EU ser man fram til at Sarkozy gjennomfører sine reformer. Samtidig blir han en krevende leder på å forholde seg til. Han er imot at Tyrkia skal bli medlem av EU og under valgkampen har han gått langt i å snakke om svakhetene ved den politikken EU fører. Det virker som om Sarkozy har lagt seg på en mer nasjonalistisk linje. Han kommer til Brussel for å kjempe for Frankrikes ære og posisjon. Han kommer ikke til å gi ved dørene i forhandlingene der vitale interesser for Frankrike står på spill. Sterke og tydelige leder setter spor. De representerer både en trussel og en mulighet - både for befolkningen i sitt eget land og for det EU de er et sentralt medlem av.