Sandal i granskningsrus

- Jeg har forventninger til at den uhildete granskingen vil gå nøye inn på hele saken og at spørsmålene om hvilke signaler som er gitt til styret i Hydro, også vil bli klarlagt, sier Reidar Sandal (Ap) til Dagbladet i dag. Han er ikke noen hvem som helst. Han er leder for finanskomiteen.

Per Olaf Lundteigen sier at det er påfallende at statsråden først kommer på banen etter at media tok opp saken og fremholder statsrådens ansvar for å forfekte stortingsflertallets syn overfor ledelsen i Hydro.

Det er meget påfallende at sentrale politikere kritiserer sin egen statsråd på denne måten. De opptrer som om de skulle høre til opposisjonen. Sandals utspill er hinsides tradisjoner, spilleregler og parlamentarisk skikk.

Når saker koker i mediene, er det viktig at politikere ikke koker over i parlamentarisk uforstand. Det er ikke stortingsrepresentanter jobb å kreve ekstern gransking av en statsråd. Stortinget kan be statsråden gi en redegjørelse om hvilken befatning departementet har hatt med en sak. Den får deretter Stortinget ta stilling til.

Kravet om at uavhengige jurister skal granske statsrådens handlemåte, er jevngodt med å uttale mistillit. Vi går ut ifra at det ikke er Sandals mening.

Dag Terje Andersen avviser kritikken og gjør det klart at han ikke akter å underlegge kommunikasjonen mellom departementet og Hydros-styret.

- Dette er ikke noe å granske fordi vi har vært helt åpne om hva som er sagt mellom oss og Hydro, sier Andersen. Hva annet skal han si?

De rødgrønne politikerne, til og med Høyres talsmenn, synes visst å tro at Dag Terje Andersen har et stort handlingsrom i denne saken og at han har sovet i timen. Det er vi ikke sikker på at han har.

Dag Terje Andersen har selv problemer med å holde tunga beint i munnen når det gjelder ansvar og myndighet.

- Det hadde vært politisk mye enklere for meg om jeg ikke hadde vært prinsipielt ryddig, og isteden instruert styret, sier han til Aftenposten i dag.

Man den myndigheten har ikke Andersen. Man kan instruere noen dersom man har delegert et ansvar. Da skjærer man igjennom og tar avgjørelsen som den eller de underordnede normalt tar. Eller man kan sette noen til en jobb der en på forhånd får beskjed om hva som skal gjøres.

En som eier 45 prosent av et selskap kan ikke instruere et styre. Man kan si hva man mener, skrive brev til styret, innkalle til generalforsamling og kaste styret. Men instruksjonsmyndighet har man ikke.

Dag Terje Andersen kunne gjort som Kristin Halvorsen gjør i dag, oppfordrer til at alle opsjonsavtaler i selskaper der staten har en stor eierandel blir reforhandlet. Det er en fornuftig oppfordring å komme med. Men det er ingen instruksjon.

Da vil hadde bråket om fallskjermer og særdeles lukrative pensjonsordninger i helseforetakene, oppfordret til og med statsminister Kjell Magne Bondevik om at disse ble vurdert på nytt. I dette tilfellet hadde man nærmest en instruksjonsmyndighet, fordi det dreide seg om heleide statlige helseforetak. Det endte med at noen sjefer gikk med på endringer, andre sa tvert nei. De hadde arbeidsrettslig grunn til å holde på de avtalene de hadde.

Noe slikt hadde man aldri fått Jan Reinås med på i Hydro. Den er ikke slik man gjør det i næringslivet. En avtale er en avtale. Fra først stund av at Jan Reinås gjort det klart at han ikke vil ta noen instruksjoner fra eierne i en slik sak. Det er styrets ansvar å tolke inngåtte avtaler med sine ledere.

Hadde Dag Terje Andersen forsøk å instruere Reinås, hadde han trukket seg som styreleder samme dag.

Granskingen skal gi svar på hvilken handlingsrom styret i Hydro faktisk hadde. Hvis man hadde juridisk grunnlag for å hevde at Hydro kunne spart noen titalls millioner, vil Reinås si at det ikke er avgjørende. Det er like fullt styret ansvar. Og styret har sannsynligvis vært mer opptatt av ikke å få bråk med sine 35 direktører enn med rødgrønne politikere.