Røret rundt Ramin-Osmundsen

Vi kan bare tenke oss hvilke politisk styr det ville blitt om det var Stortinget som skulle tatt stilling til om Reidar Hjermann skulle få fortsette som barneombud eller om en av de 27 som søkte stillingen, skulle fått den. Ville da Stortinget gitt Hjermann en begrunnelse for hvorfor han ikke fikk fortsette? Er det Stortingets president som skulle gitt ham beskjed eller skulle man ha oppnevnt en saksordfører? Og skulle en da oppgitt stemmetall for og imot Hjermann? For det er jo sjelden det er politisk enighet om viktige politiske saker.

Stortinget har ingen spesiell kompetanse til å håndtere ansettelser.

Og selvsagt vil en del søkere holde seg unna dersom de skal igjennom en politisk prosess for å få en jobb.

Vi får flere kvalifiserte søkere og en mer profesjonell prosess om departementet tar hånd om slike ansettelser. Dessuten skal et barneombud holde Stortinget, like mye som regjeringen i nakken.

En av de viktigste oppgavene for en sjef, er å sørge for at man får ansatt de medarbeiderne en mener er dyktigst. Som regel vil det være flere medarbeidere som er godt nok kvalifisert for en stilling. Da må den som har myndigheten til å ansette, legge vekt på andre kriterier enn kvalifikasjoner isolert sett. Det har Manuela Ramin-Osmundsen gjort. Hun mener Ida Hjort Kraby vil gjøre det bedre som barneombud de neste fire årene enn Reidar Hjermann. Regjeringen er enig.

Statsråder skal styre. Det er greit at de ansetter den de mener er best. Det er jobben deres. Det er greit om Trond Giske utnevner til biskop den som har fått nest mest stemmer. Da må han selvsagt ta med i beregningen iltre protester fra kirkelige talsmenn.

Da Valgerd Svarstad Haugland ikke lot P4 få fornyet radiokonsesjonen, var det medarbeidere i P4 som kastet henne i helvete og opposisjonen protesterte. Hun fikk så ørene flagret, men det var hennes rett å gi konsesjonen til Kanal 24.

Det er Ramin-Osmundsen rett til å droppe Hjermann til fordel for Kraby. Vi er ikke overbevist om at det er strategisk riktig å velge juristen fremfor psykologen. Men dette er ikke grunn for Stortingets kontroll- og konstitusjonskomité til å lage en sak av. Man forsøker å gjøre et poeng av at det ikke sto i stillingsutlysningen at man foretrakk en jurist. Hvorfor skulle det det ? Da ville man pr. definisjon utelukke Hjermann.

Ramin- Osmundsen har truffet en kontroversiell avgjørelse. Da for vi diskutere den og ikke om hun har drevet skikkelig saksbehandling.

Hvis det er riktig at hun ikke har snakket med Kraby om å søke stillingen, er det påfallende. Hvorfor skulle hun ikke det? Er det blitt et krav at en statsråd skal ha bind for øynene og propper i ørene helt til en innstilling ligger ferdig fra embetsverkets side? En statsråd kan selvsagt ikke love noen en stilling, men man kan da gi signaler om at man kan være aktuell.

Slik gjorde nok Erna Solberg det da høremannen Osmund Kaldheim ble direktør for det nye Inkluderings-og mangfoldsdirektoratet. De hadde nok også vært på en del fester sammen.

Manuela Ramin-Osmundsen har havnet i klisteret fordi hun ikke fortalte åpent med en gang hvilke relasjoner hun har til Ida Hjort Kraby. Den typen kjennskap de to har, er politikken full av.

Ramin-Osmundsen er blitt presset fra skanse til skanse når det gjelder å fortelle om sin relasjon til Kraby. Hun har påført seg sår som det tar tid å lege. Hun overlever nok dette kjøret, men hun vil bli fulgt med argusøyne fremover. Hun må ikke bli tatt på flere unøyaktigheter når det gjelder sin egen rolle i saker. Det var noe av det samme vi så i UDI-saken. Det ble sådd tvil om hva hun hadde sagt og gjort til ulike tider.

Det hjelper lite at Ramin-Osmundsen fastholder sin subjektive opplevelse og snakker ut fra denne. Hun må se seg selv slik omgivelsene ser henne. Mange ser henne nå med mistenksomhetens briller. Da må hun agere ut fra det.

Det er ingen grunn til å tvile på at Manuela Ramin-Osmundsen har kraft og kompetanse til å lede Barne- og familiedepartementet. Hun har nok særdeles liten sans for det politiske spillet hun er viklet inn i. Det røret mediene og opposisjonen har kastet henne ut i, er hun delvis skyld i selv.