Rødgrønt kirkekluss

Kirkeminister Rigmor Aasrud rasler med sablene.  Hun sier til Vårt Land at hun ikke kan utelukke at den lave deltagelsen ved årets kirkevalg og en forvirrende valgordning kan velte hele kirkeforliket.  At en ansvarlig statsråd sier noe ikke kan utelukkes, bør ikke få noen til å falle av stolen. Med denne uttalelsen er Aasrud opptatt av å sikre seg handlingsrom og være i dialog med alle i den rødgrønne leir. Hun peker på at årets kirkevalg skal evalueres. Men allerede nå er hun tydelig på at valgordningen må endres.

Ved høstens kirkevalg var det 13,7 prosent som stemte ved valget til menighetsrådet, mens det ikke var mer enn 10.6 prosent som stemte i valget til bispedømmeråd som igjen utgjør Kirkemøtet, det øverste organ i Den norske kirke.

30.000 stemmer, hele ni prosent, ble forkastet fordi folk ikke hadde forstått hvordan det såkalte «preferansevalget» til bispedømmerådet skal skje. Kandidatene står oppført i alfabetisk rekkefølge. I praksis har det ført til at flere med etternavn på A har kommet inn enn de som har etternavn med bokstaver som plasserer dem lenger nede på listen. Ved preferansevalg kan en stryke noen og angi rekkefølgen på dem en vil ha inn. Alternativet til preferansevalg er at man stemmer på ulike lister, slik som ved valg til kommune- og stortingsvalg. Et annet alternativ er at en nominasjonskomite setter opp en prioritert liste over hvem som bør velges inn.

13 prosent

Når bare rundt 13 prosent deltar ved valget, skyldes det at de ikke bryr seg med hvem som blir valg til å lede kirken.

I Klassekampen i går rykket Martin Kolberg (A) ut og forlangte alternative lister ved kirkevalget.

– I et demokrati er det et grunnelement at folk står imot hverandre, sa Kolberg. Marianne Aasen (A) følger opp i dagens Vårt Land med å si at «det ikke er noe demokrati uten uenighet». Derfor vil hun også endre valgordningen.

Ap tar ikke til orde for at partiene skal stille egne lister slik som i Sverige. Men de kan tenke seg lister med kandidater som vil satse på barnearbeid, musikk eller andre aktiviteter.

Så langt ute på jordet går det an å havne. Tror politikerne virkelig at flere vil stemme om de fikk flere lister å velge imellom?  Situasjonen i de fleste menigheter er at nominasjonskomiteen har sitt svare strev med å finne nok kandidater til å stå på en eneste liste. Ennå har vi ikke fått et tall på hvor mange menigheter som ikke har klart å skaffe så mange på listen som trengs for å dekke opp antallet medlemmer og varamedlemmer.

Senterpartiet har antydet at vedtaket om å oppløse statskirkeordningen bør utsettes inntil demokratiet i kirken fungerer bedre. Det er det samme som å vedta at statskirken skal vare til nærmere evigheten.

Staten har brukt mange titalls millioner for at folk skal stemme ved kirkevalget. Nå har en forsøkt to ganger og valgdeltagelsen ligger på samme nivå. Denne gangen skulle en tro flere ville stemme , fordi det ble aksjonert både blant tilhengere og motstandere av at kirken skal åpne for å gi homofile like rettigheter som heterofile. Det ble laget egne nettsteder der folk kunne finne ut av hva kandidatene mente om dette spørsmålet. Så her var det virkelig en sak etter politikernes hjerte å være uenig om.

Det hjelper ikke. Kirkevalget er ikke viktig for folk. Politikerne må gjerne sette ned en komite som kan finne på saker som kriken kan være uenige om.  Det vil ikke hjelpe på valgdeltagelsen. Det er like godt å stikke fingeren i jorda jo før jo heller.

Kirkerådsdirektør Jens Petter Johnsen sier det som det er til Vårt Land.

– Vi ønsker at ulike synspunkter komme fram, men vi ønsker ikke en valgordning som skaper oppmerksomhet om skillelinjer istedenfor det som samler oss som kirke, sier han.

Politikerne har ikke forstått hva det betyr å være kirke. Kirken er ikke en kamparena for ulike interessemotsetninger slik et kommunestyre eller Stortinget er det. Politikerne kan gi opp å gjøre kirken til noe den ikke vil være.