Rødgrønne mot «den gule fare»

For ti år siden foreslo et utvalg nedsatt av Arbeiderpartiet at det burde opprettes et statlig næringsfond på 100 milliarder kroner som skulle investere i norsk industri. Jens Stoltenberg var blant dem som sørget for at forslaget ble parkert. De siste 10 årene har Ap stått for en status quo-tenkning når det gjelder statlig eierskap. Unntaket fra regelen skjedde da de inngikk kompaniskap med Kjell Inge Røkke og kjøpte 30 prosent av Aker. Grunnen var at de var overbevist om at Røkke ville selge store deler av den stolte og ærerike verftsindustrien til utlendinger. Få år tidligere var det en hårsbredd fra at russere fikk makten over det fusjonerte Aker-Kværner. Men Røkke vant krigen. Gjelden var en periode så stor at den truet med å senke den risikovillige moldenseren. Han måtte ha penger. Staten skaffet han rundt fem milliarder. Om aksjene skulle vært solgt i dag, ville staten ha tapt milliarder.

Slikt vil deler i den rødgrønne leir ha mer av. Selv næringsminister Trond Giske (Ap) kaller forslaget om et statlig investeringsfond for «spennende og høyaktuelt».

Giske åpner for statlig eierskapsfond

Bakgrunnen er at Orkla har solgt Elkem til China National Bluestar hvor den kinesiske stat eier 80 prosent. Vi har denne uken kunnet lese mye om «den gule fare» som vil legge det som er å spare på av fremtidsrettet privateid norsk industri under seg.

Orkla selger Elkem til kinesere

«Spennende», sier Giske

Trond Giske understreker vi må tåle utenlandske oppkjøp i Norge på samme måte som Norge investerer i utlandet. Selvsagt må vi det. Gjennom oljefondet eier vi omtrent like mye i kinesiske selskaper som de nå eier av selskaper i Norge. Forskjellen er imidlertid den at vi strør investeringen ut over i en rekke selskaper og kun har god avkastning som mål. Kineserne satser strategisk. De vil bygge industri. De er som vampyrer som suger til seg kompetanse, hevdes det. Elkem er gull verd for kineserne. For andre er det ikke mer enn sølv verd. Det er problemet.

Elkem fremstår som et godt case. Hvordan ser man for seg at staten skal sikre at selskapet ikke ender på utenlandske hender? Skulle Stein Erik Hagen gjort som Røkke, tatt kontakt med beskjed om at han ønsket staten inn på eiersiden i Elkem – hvis ikke, ville han selge til den som gir det høyeste budet. Eller ser en for seg at staten skal tilby mer enn det kineserne ha tilbudt etter at forhandlingene er avsluttet? Eller skal eiere av store selskaper forplikte seg til å la staten få anledning til å legge inn bud når selskapet skal selges? En budkrig mellom staten og kineserne ville Hagen neppe hatt noe imot. Det kunne drevet prisen enda høyere.

For får langsiktige

Gründer og Koenigsegg-eier Bård Eker som forsøkte å redde Saab, sier til Klassekampen at vi er i ferd med å grave vår egen grav. Han mener vi må legge bort mentaliteten om at vi ikke kan ha industri i Norge.

– Det finnes altfor få seriøse, langsiktige investorer i Norge. For de aller fleste er det den kortsiktige inntjeningen som teller, ikke den langsiktige utviklingen av landet vårt, sier Eker.

Dette er noe annet enn et statlig investeringsfond. Det viktigste for Eker er at det blir gitt gode rammevilkår for å drive industriproduksjon i Norge. Han roper ikke på staten som eier, men har vel som de fleste ingen ting imot at staten har noen eierandeler her og der.

Tore Lindholt har bakgrunn i fagbevegelsen og Ap og var leder Folketrygdfondet fra 1990 til 2004. Det er det nærmeste vi kommer et statlig investeringsfond. Han sier til Klassekampen at det ikke er til gavn for industrien at staten er eier og at staten ikke er i stand til å sikre en langsiktig industriutvikling ved å eie stadig mer. Det er viktig for bedrifter å ha kompetente eiere. Hovedregelen er at staten ikke er noen god eier, mener Lindholt.

Når Trond Giske skal legge fram sin eierskapsmelding om noen måneder, bør den ikke inneholde ideen om et statlig industrifond. Noe annet er det å ha klart for seg hvilke nøkkelbedrifter det er viktig at staten har styringen over. På denne listen står selvsagt Statoil, Statsnett og Statkraft. Statkraft fikk for få uker siden 14 milliarder til ekspansjon innen fornybar energi hovedsakelig i utlandet. Det er også mulig å blinke ut noen nøkkelbedrifter en gjerne vil kjøpe seg inn i for å sikre at de ikke havner på utenlandske hender? Men er det så mange en vil kunne plukke ut på forhånd?

Orkla sier de fortsatt vil eie Rec. Den har stått på salgslisten og det har vært tatt til orde for at staten bør gå inn, siden dette er en fremtidsrettet industri. Staten kan selvsagt ikke påta seg ansvaret for å føre Rec videre. Staten har enda mindre forutsetninger for det enn industrimiljøet i Orkla.

Oppgave nummer en for staten er å gi industrien gode rammebetingelse. Her hører også debatten om formuesskatten hjemme. Oppgave nummer to, kan være å kjøpe seg inn i nøkkelbedrifter, men da som en betydelig finansiell investor, ikke en dominerende eier.

Man må gjerne vurdere om staten skal kjøpe 20 prosent av aksjene i Rec dersom Orkla er happy med det og vil satse videre på selskapet. Eierandelen bør ikke være høyere enn det. Orkla må styre. Da slipper vi en del utspill fra politikere som ikke har særlig greie på drift av bedrifter.