PST nekter innsyn, selvsagt

Publisert: 29. september 2011 kl 09.49
Oppdatert: 23. mai 2016 kl 21.55

«Bare PST får granske PST» skriver Dagsavisen på dagens forside. De kan fortelle at «PST-sjef Janne Kristiansen legger lokk på evalueringen av etatens 22. juli-innsats. Den skal utføres av PSTs egne folk, og ingen får innsyn eller snakke med utrederne», skriver avisen. De kan videre fortelle at Justisdepartementet verken har stilt krav til evalueringsarbeidet eller lagt premisser for gjennomføringen.

PST har nedsatt et utvalg som skal undersøke etterretningsarbeidet før 22. juli og et utvalg som skal vurdere PSTs innsats i dagene etter 22. juli. Dagsavisen har bedt om å få snakke om de to utvalgslederne.

Selvsagt får de ikke det. Dette er en ikke-sak. Det er slik det bør være. Det er viktig at PST evaluerer sin egen innsats på egne premisser. Dette er ikke den eneste vurderingen av PST som skal skje. 22. juli-kommisjonen vil også måtte vurdere om PST har gjort det en kunne forvente at de skulle gjøre for å hindre terrorangrepet. Stortinget har også et eget kontrollorgan for de hemmelige tjenestene. Så PST kan ikke krype inn i kroken og gjemme seg unna kritiske blikk.

Politiet er også i gang med en evaluering av egen innsats. Den gjør de også selv.

Subjektivt

PST og politiets egne vurderinger vet vi er subjektive. Det er slik de ser det. Det som er interessant, er om PST og politiet vurderer sin egen innsats på en annen måte enn oppdragsgivere, uavhengige eksperter og opinionen. Hvis PST konkluderer med at «vi gjorde alt riktig» og 22. juli-kommisjonen mener noe annet, kan Janne Kristiansens tid som PST-sjef være ute. Vi er avhengig av et PST som klarer å bedømme seg selv slik omverdenen og omgivelsene gjør. Det samme gjelder for politiet.

Mediene vil gjerne vite mest mulig fortets mulig. Det er medienes jobb å spa fram kunnskap og vurderinger underveis og ikke sitte på gangen og vente på at evalueringer skal bli ferdige. Det er forståelig at Dagsavisen gjerne vil snakke med de som skal lede evalueringsarbeidet i PST. Enda mer forståelig er det at de får nei. Det er Janne Kristiansen jobb å fronte PST i mediene. Det er ingen grunn til å endre en slik praksis.

At Janne Kristiansen har vært særdeles lite heldig med måten hun har frontet PST på i denne saken, er noe annet. Frp har allerede tatt til orde for at hun bør skiftes ut. Hun har svekket sin stilling ved at hun har vært upresis om hvilke informasjoner PST har mottatt om Anders Behring Breivik, og skråsikkert for lengst konkludert med at «PST ikke kunne ha stoppet ham». Hun skapte et inntrykk av at det kun var en ubetydelig valutatransaksjon PST ikke hadde fulgt opp. Bergens Tidende avslørte imidlertid at PST ikke hadde fulgt opp opplysninger de fikk om Behring Breivik i et notat utarbeidet fra internasjonale politi- og tollmyndigheter der målet var å stoppe handel med kjemikalier som kunne brukes til terrorbomber.

Når Janne Kristiansen ikke er åpen og legger alle kort på bordet, skapes det et inntrykk av at PST vil beskytte seg selv. Dagsavisens oppslag i dag bygger omkring dette. Men denne gangen opptrer PST korrekt.

Når PST er ferdig med sin evaluering, må offentligheten bli kjent med konklusjonene. Sannsynligvis vil store deler av evalueringen være hemmelig. Det er de hemmelige tjenestene vi snakker om.

På gjerdet

PSTs evaluering blir en utfordring for justisminister Knut Storberget. Han kan ikke si «ingen kommentar, jeg venter til 22. juli-kommisjonen er ferdig». Den ansvarlige statsråd for PST og politiet kan ikke sitte for lenge på gjerdet. Vi merker en utålmodighet både i det politiske liv og blant de pårørende. De vil at regjeringen og da særlig justisministeren skal komme tyngre på banen i ansvarsspørsmålet.

Ved framleggelsen av statsbudsjettet i neste uke, kommer regjeringen med nye millioner. Da vil vi få en debatt om det regjeringen legger opp til er tilstrekkelig for å bedre sikkerheten mot terror. Når regjeringen går inn for å bruke mer penger på sikkerhet og beredskap, baserer det seg på en erkjennelse av at dette har vært forsømt. I det ligger det en form for selvkritikk. Det er en selvkritikk som også omfatter Stortinget. For det har vært rimelig bred enighet om dette politikkområdet. Men selvsagt har regjeringen og den ansvarlige statsråd et større ansvar en Stortinget som kollektiv.