PST-Kristiansen kastet kortene

Etter høringen i Stortinget i går kunne Janne Kristiansen puste lettet ut.  Hun svarte greit nok på de spørsmålene som politikerne stilte henne.  Det var ikke en politiker på Stortinget som så for seg at hun et halvt døgn etter ville gå av som PST-sjef. Politikerne fant det ikke oppsiktsvekkende at hun sa noe om at vi hadde informanter i Pakistan.

Akhtar Chadry var opptatt av at vi måtte ha et tett og god kontakt med etterretningstjenesten i Pakistan. Det var Kristiansen aldeles enig i, og det var da hun kom til å si at «e-tjenesten har sine representanter i disse landene, så vi samarbeider via E-tjenesten om dette landet»

Det skulle hun aldri ha sagt. Den militære etterretningstjenesten opplyser aldri om hvilke land de har operatører i. Her er det «taushet er gull» som gjelder. Det hjelper ikke hva politikere spør om.

Hvem som først oppdaget tabben, er ikke godt å si. Det kan ha vært e-tjenesten elller folk i forsvars eller justisdepartementet. Er det noe e-tjenesten er opptatt av, så er det at PST ikke skal blande seg bort i det de holder på med. De skal verne landet mot ytre fiender, men de deler villig vekk informasjon med PST som har som oppgave å passe på landets « indre fiender».

VG startet

VG fikk i alle fall et tips om at Kristiansen kunne ha brutt taushetsplikten og konfronterte henne med det hun hadde sagt. Kristiansen oppdaget umiddelbart tabben. «Jeg sa feil», sa hun til VG og forklarte at det var politiets sambandsmann ved ambassaden i Pakistan som var PSTs kontaktperson.

Skaden var skjedd. Nå fikk vi enda en sak der PST-sjefen i det minste ble misforstått, i verste fall røpet en militær hemmelighet som i følge den amerikanske etterretningsoffiseren Steven Rogers kan sette menneskers liv i fare.  I går kveld var det full krise.

Hadde dette vært først gangen Janne Kristiansen hadde forsnakket seg, kunne hun kanskje reddet seg i land. I så fall måtte hennes sjef, justisminister Grete Faremo, raskt gått ut med støtte og sagt at hun kom i skade for å være for åpen, men at saken ikke var stor nok til at hun hadde mistet tilliten til henne. Grete Faremo gjorde ikke det. Hun sier Kristiansen røpet "høyt gradert informasjon". Om hun ba Kristiansen om å slutte, er det ingen som vet. Det er heller ikke avgjørende. Det avgjørende er at Faremo ikke var rede til å kjempe for henne.

I natt kom meldingen om at Janne Kristiansen kaster kortene. Grete Faremo og regjeringens medlemmer puster nok lettet ut. Janne Kristiansens stilling var svekket fra før. Mange mener hun var blitt en belastning for regjeringen. Grete Faremo kunne bedt henne om å trekke seg da hun skapte en rekke misforståelser knyttet til hva PST faktisk foretok seg med listen de fikk fra det internasjonale tollsamarbeidet som viste at Anders Behring Breivik hadde kjøpt kjemikalier fra et firma i Polen. Faremo lot uklarheten passere, sa hun hadde tillit, men samtidig gjorde hun oppmerksom på at det er 22.juli-kommisjonen som skal vurdere om PST hadde gjort det vi med rimelighet kunne forvente at de skulle gjøre for å stoppe Behring Breivik. Faremo var opptatt av å opptre korrekt og ikke utsette Kristiansen for den typen «politisk røvertokt» som hun selv mener hun ble utsatt for da hun måtte trekke seg som justisminister på grunn av PSTs iver etter å  sjekke Berge Furre som var medlem av Lund-kommisjonen.

ABC

Janne Kristiansen gjorde en tabbe som i PST og etterretningsmiljøet er utilgivelig. Det er ABC for en PST-sjef å ikke røpe hemmeligheter. Denne jobben går ut på å vite en hel masse og si lite, og i alle fall må en ikke si noe som hører inn under den militære etterretnings ansvarsområde. Janne Kristiansen brukte ikke lang tid på å innse slaget var tapt. En leder skal vite når tiden er inne for å trekke seg. Slik sett har Kristiansen bestått «lederprøven».

Det er mange som mener hun burde trukket seg umiddelbart etter 22.juli. Enda flere mente hun bommet utilgivelig da hun i møte med internasjonal presse karakteriserte Anders Behring Breivik som «type» og sa at ikke en gang det gamle STASI kunne oppdaget ham. Disse uttalelsene valgte hun å beklage.

Janne Kristiansens frittalenhet ble hennes bane. Vi er vandt med at de som står fram på politiets og PSTs vegne, sier lite, opptrer tilknappet og holder tilbake informasjon inntil de er sikker på at det ikke kan oppstå misforståelser. Janne Kristiansen har vist en åpenhet som viklet henne inn i problemer der hun selv ble hovedperson.

Kom utenfra

Regjeringen valgte å satse på Kristiansen som PST-sjef framfor en innenfra som har «overvåkning i blodet» og som vokter alle sine ord på gullvekt. Janne Kristiansen hadde ord på seg for å være en tøff og driftig kvinne som vet å kunne si i fram om hvor skapet skal stå. Hun forstår seg på politikk og PSTs samfunnsrolle, og Knut Storberget var overbevist om at hun var den rette til også å holde orden på «hysj-gutta» i PST.

Mange har spådd at Janne Kristiansen neppe ville overleve 22.juli-kommisjonens rapport. Selv virket hun trygg på at PST vil bestå denne prøven. Når både hun og Knut Storberget nå har gått av, er det ikke mange personer i igjen som kan måtte ta ansvaret for en mulig hard kritikk fra 22.juli-kommisjonen. Politidirektør Øystein Mæland hadde bare vært i jobben et par uker før 22.juli. Siden en gang i høst og fram til påske har han pappapermisjon. At man skal gå nedover i politiets rekker for å finne syndebukker, er lite sannsynlig. Det blir nok som Jens Stoltenberg sa i høst, det er regjeringen, det vil si ham selv, som har alt ansvar.