Professorbråket i retten

Professor Arnved Nedkvitne er den første professoren i historien som har fått sparken på grunn av samarbeidsproblemer og fordi han ikke vil innordne seg pålegg fra ledelsen ved Humanistisk Fakultet ved Universitetet i Oslo. Han gikk til sak for å få kjent oppsigelsen ugyldig, men tapte i Oslo tingrett. I disse dager behandles saken i Borgarting lagmannsrett.

I Tingretten handlet det primært om arbeidsgivers styringsrett og ansattes plikt til å opptre konstruktivt av hensyn til arbeidsmiljøet. Etter at Nedkvitne ble dømt, sto flere professorer fram og hevdet dommen var en angrep på ytringsfriheten innen akademia. Det kunne de ikke leve med. Nedkvitne skaffet seg ny advokat. Nå handler saken om ytringsfrihet og individets rett til ikke å underlegge seg «systemet» når ens grunnleggende rettigheter krenkes. Nedkvitne fremstår som varsler på egne vegne ved å sette saken på spissen slik at den uvegerlig måtte ende stadig lenger oppe i systemet.

Kranglefant

Ledelsen ved UIO mener Nedkvitne er en kranglefant som ødelegger arbeidsmiljøet, gjør livet surt for både kollegaer og ledelse og at det er umulig å få en konstruktiv dialog med ham. Nedkvitne på sin side hevder at han er blitt systematisk motarbeidet, tilsidesatt, overkjørt, gjort til et problem og fratatt alle muligheter til å komme ut av den situasjonen han har havnet i. Han mener folk får tåle at han mener ledelsen ved instituttet ikke holder mål og at andre forskere rotter seg sammen mot ham. Nedkvitne er hektet på middelalderhistorie og finner seg ikke i at han på fagets vegne ikke blir hørt og verdsatt på lik linje som andre.

Nedkvitne er en rolig og tilbakeholden mann. Han er definitivt ikke typen som skriker i gangene eller tar tak i jakkekragen på folk og ber de skjerpe seg. Men når det gjelder e-post, er Nedkvitne saftig og frekk. Her er et utvalg om navngitte kolleger:

«Han har ikke doktorgrad, bare et havarert doktorgradsprosjekt for 10 år tilbake».

«Det var tydelig at de to hadde snakket sammen og avtalt karakteren på forhånd».

«Hun foreslo en karakter som viste fullstendig mangel på dømmekraft».

«Bjørgum har kalt sine forsøk på å få meg avsatt for Nedkvitne-saken. Jeg vil gjengjelde elskverdigheten ved å døpe denne saken for 'søsteren til Carl I. Hagen-saken'. Hun har nemlig mer enn slektskap felles med sin bror».

«En miljøundersøkelse må ta stilling til om Bjørgum bruker tildeling av penger til å skape et maktnettverk. Hun kommer fra et kapitalistmiljø på Oslo vest der slik bruk av penger er vanlig».

«Han er mislykket både som forsker og veileder. Det eneste han kan er personangrep».

Føler seg krenket

Den slags ytringer vekker selvsagt sterke reaksjoner og bidrar til spenninger og sur stemning på arbeidsplassen. Nedkvitne argumenterer med at det er hans rett til å ytre seg på denne måten. Det får så være at noen føler seg krenket. Slik fungerer ytringsfriheten. Den er en rett til å provosere. Det kreves ikke at ytringer skal være saklige og balanserte. Det er helt opp til den som ytrer seg, å bestemme hva en vil si. De som rammes, må tåle det. De kan selvsagt svare med samme mynt.

Ytringsfriheten gjelder imidlertid ikke uinnskrenket. Den skal for eksempel på det samfunnsmessige plan avveies i forhold til «rikets sikkerhet» og på det individuelle plan i forhold til «privatlivets fred» og ærekrenkelser. Ytringene som Nedkvitne har fremsatt vil sannsynligvis passere om de blir fremsatt offentlig. Spørsmålet er om man må tåle den slags provokasjoner som Nedkvitne leverer på en arbeidsplass. Er det tillatt med den slags utskjelling av kolleger på e-post?

Ingen dialog

For ledelsen ved Humanistisk Institutt startet ikke dette som en ytringsfrihetssak. Ledelsen ville ha sviktet om de ikke forsøkte å ta gå i dialog med Nedkvitne. Det er når saken tas opp, det skjærer seg. Arnved Nedkvitne nekter etter hvert innkalling til diverse møter både med instituttledelsen, dekanus og rektor. Han forsvarer seg med at det ikke er noe poeng å møte. Han vet hva de vil si og hva de er ute etter. Til slutt blir det tydelig for alle og enhver at ledelsen ønsker å bli kvitt ham.

Det at han nekter så mange ganger å stille opp på møter, svekker hans sak. Spørsmålet er om ledelsen har bidratt konstruktivt til å løse problemene eller om de for raskt har villet begrense hans rett til å si sin mening. Diverse møteinnkallinger er ikke tilstrekkelig for å dokumentere at en har gjort det som kunne gjøres for å løse konflikten. Har en forsøkt å bringe inn en rådgiver eller koblet inn fagforeningen tidlig nok?

Det er en rekke spørsmål som vil bli belyst og som kan ha relevans for kompetansebedrifter. Flinke fagfolk legger ikke alltid fingrene imellom. I akademiske kretser er det tradisjon for at det kan gå hardt for seg. Nå skal retten ta stilling til om det også er grenser for hva en professor kan si offentlig om sine kolleger.