Prinsessen og erten
Statsviter og forfatter Carl Erik Grimstad, som tidligere har arbeidet ved Slottet, mener at Märtha Louise ikke skulle brydd seg med å stoppe boken. Han mener det er en fare for at prinsessen kan tape i retten, og da kan det blitt stilt spørsmål med hennes troverdighet.
Redaktør Trygve Hegnar mener også at prinsessen må tåle såpass. Han synes dette er på nivå med at vi har en sjokolade som heter Kong Håkon og Kong Oscars sardiner.
Samtidig dukker en ny sak opp, og nå er det Pål Bang-Hansen som hyler opp i Dagbladet. Märtha er en tyv og en hykler, het det over hele forsiden lørdag. Bang-Hansen raser over at det i en eventyrbok som prinsessen har redigert, er benyttet en oversettelse av eventyrene «Prinsessen på erten», «Den stygge andungen» og det kinesiske eventyret «Muslingpiken» som familien har rettighetene til. Siden det er Märtha Louise som er redaktør, mener Bang-Hansen at hun må ta ansvaret og finne seg i å bli behandlet som andre forretningsdrivende.
Vibeke Feldberg, som representer Bazar forlag, sier de selvsagt vil betale for bruk av oversettelsene som Bang-Hansens familie har rettighetene til.
Alle kjendiser har en kommersiell verdi. Denne verdien utnytter mediene ved å skrive om kjendisene, intervjue dem og vise bilde av dem. Men kjendiser, inklusive de kongelige, har rett til å beskytte seg mot kommersiell utnyttelse. Å trykke bildet av Märtha på omslaget av en bok hun ikke har medvirket i - og som ikke handler om det hun har sagt og gjort - har ingen ting med ytringsfrihet og forhåndssensur å gjøre, slik professor Carl August Fleischer hevder i Dagbladet. Publicom forlag forsøker kynisk å utnytte prinsesse Märthas navn og rykte.
Hvorfor Pål Bang-Hansen vil opptre som brøleape er ikke godt å si. Denne saken er virkelig for en ert å regne. Det skjer med jevne mellomrom at et forlag glemmer eller sluntrer unna med å spørre om tillatelser til å bruke oversettelser. Det er faste satser for hva som skal betales, og rettighetshavere er som regel mer enn interessert i at tekster skal benyttes. Ellers ville det vært fort gjort å få oversatt de eventyrene det her er snakk om. Det kan gjøres på noen dager av flinke folk og koster noen få tusenlapper.
At Bazar forlag skulle spekulere i å ikke betale for å bruke oversettelsene eller late som om det er prinsesse Märtha Louise som har oversatt disse eventyrene selv, tror vi ikke på. Det bør heller ikke Pål Bang-Hansen tro. Han burde vite at det ikke er den som er redaktør for en bok som gjør papirarbeidet med å innhente rettigheter til tekster og bilder. Det er forlagets jobb. Men når han beskylder Märtha Louise for å være en tyv og en hykler på grunn av dette, forteller det at dømmekraften er i ferd med å renne ut av hodet til den godeste Bang-Hansen.
Prinsesse Märtha Louise har valgt et annet liv enn det vi hører om i eventyret om «Prinsessen på erten». Hun erfarer nå at det ikke skal mer enn en ert til før folk er ute etter henne. Pål Bang-Hansen forsøker å få henne ned i søla så godt det lar seg gjøre, av en eller annen grunn. At prinsesse Märtha Louise har lusket rundt som en litterær tyv for å stjele oversettelser og spare noen få tusenlapper, har vi ingen tro på.
Prinsesse Märtha har bein i nesa og vet hva hun vil. Hun lar seg ikke utnytte selv om mediene skriver at det er første gang i Norges historie at en kongelig møter i retten. I retten vil vi få se advokat Tor Erling Staff som olm okse i møte med en bestemt, men smilende prinsesse. Hun kommer til å vinne halve kongerike og nedkjempe gamle surpomper av noen menn og en forlagssjef med et kommersielt talent som overgår redaktørgutta i Se og Hør.