Politisk uregjerlige biskoper

Politikere og statsråder er vant med at underordnede embetsmenn gjør som de får beskjed om. Nå trosser biskopene i Den norske kirke de rødgrønne ved selv å bestemme at Helga Byfuglien skal bli ny preses.

Biskopene i Den norske kirke har tradisjon for selv å bestemme hvem som skal være deres koordinator og talsmann, eller «preses» som det heter i det kirkelige vokabular. De ba om en tolvte biskop, en «preses» plassert i Kirkens Hus i Oslo der de andre som har makt og myndighet i Den norske kirke, holder til.

De fikk sin tolvte biskop, men med Senterpartiet som trekkhund endte det opp med at den nye presesen ble plassert i Trondheim. Dette var praktisk alle som kunne krype og gå i det kirkelige styringssystemet imot, med unntak av trønderne selvsagt. Regjeringen ga Den norske kirke en erkebiskopliknende figur som kirken selv ikke ville ha.

Men hvordan skulle Kirkemøte, Kirkeråd og biskoper møte denne «vær så god, spis den maten du får»-styringen av Den norske kirke? Det var bare å spise. Politikerne bestemmer.

Kastet lodd

Da det skulle velges ny apostel etter Judas, var det to nominerte: Justus og Mattias. De elleve apostlene ba da en bønn og kastet lodd. Det falt på Mattias som ble den tolvte apostelen. Kirkeminister Rigmor Aasrud gikk for en annen metode. Hun ba om å få tre biskoper i prioritert rekkefølge som ville melde seg på konkurransen om å bli preses i Nidaros. Biskopene hadde nå tre valg. De kunne tatt flasketuten peker på eller loddkasting. Eller de kunne hatt diverse avstemninger for å finne ut av hvem som hadde størst og minst oppslutning. Eller de kunne kuppet det hele og si at det bare er en frivillig.

De valgte det siste. Men biskopene vil på ingen måte skape det inntrykk av at dette er en protest mot Kirkedepartementet.

– Vi har vært gjennom en grundig prosess, der alle biskopene er blitt spurt. Men ut fra personlige og tjenestemessige forhold har ingen av de øvrige ti sett det mulig å la seg nominere. Dette betyr ikke at nominasjonen er ugyldig, sier biskop i Nord-Hålogaland, Per Oscar Kjølaas, til NTB.

Skal vi da tro at det bare var en av elleve biskoper som hadde lyst? Det er forståelig at man vegrer seg å gå inn i et slikt rotete opplegg som de rødgrønne har lagt opp til. Presesen skal bo i Trondheim, men vil i praksis måtte gjøre det meste av jobben i Oslo. Det kan være de andre biskopene rett og slett ikke gidder å bidra til å virkeliggjøre de rødgrønnes symbolpolitikk.

Ikke listefyll

Eller så vil de ikke være listefyll. De er enige om at Helga Byfuglien er spiselig i alle leirer. Ville de hatt en skarpere kniv på det teologiske området, kunne de valgt Halvor Nordhaug i Bergen. Men regjeringen ville garantert valgt Byfuglien fremfor Nordhaug. Så hvorfor skulle Nordhaug, om han hadde lyst, delta i et slikt avstemningsteater som politikerne har lagt opp til?

Presesen skal ikke være sjef over de andre biskopene. Hver biskop har fullt ansvar i eget bispedømme. Derfor er det viktig at presesen vet hva det betyr å holde fingrene fra fatet og opptre samlende, ikke splittende, ikke for dominerende. Biskopene er ikke ute etter å finne «den beste i klassen». Det holder at en er god nok. Det viktigste er at preses er pragmatisk anlagt, ikke for prinsipiell og ikke har for mange egne kjepphester på stallen. Helga Byfuglien innfrir alle disse kravene.

Kirkeminister Rigmor Aasrud la opp til nominasjon og utnevning av regjeringen. Hun vet ikke helt hva hun skal si til at biskopene kun ha samlet seg om en. Hun sier hun vil høre hva de kirkelige organene vil si før hun uttaler seg. Det kan jo være hun dropper hele ansettelsesprosessen.

De kirkelige organene er neppe så ukloke at det gjør noe annet enn å ta det hele til etterretning. Noen burde ta mot til seg og si at som man sår, så høster man.

Kokkelimonke

Prosessen rundt preses er en politisk kokkelimonke. Nå skal merkverdighetene settes i system. Det skal være avstemning i diverse kirkelige råd og organer om hvem som bør bli preses i Den norske kirke. Det er bare en kandidat. Det kommer til å bli ristet oppgitt på hodet over de rødgrønnes styringsiver.

Hadde biskopene valg å gjøre denne saken til en protest mot regjeringen, kunne det skapt ukontrollerte spenninger i arbeidet med å avvikle statskirkeordningen. Ved å gjøre dette til en «bare Helga Byfuglien hadde lyst»-sak, gjør biskopene seg selv uangripelige. Man må jo ha lyst for søke eller stille seg til disposisjon for en stilling. Vel er biskopene statsansatte, men kirkeministeren har ikke beordringsrett over dem slik forsvarssjefen har over sine underordnede.

Rigmor Aasrud liker selvsagt ikke situasjonen. Hun var innstilt på å følge Den norske kirke i denne saken. Det er Senterpartiet som rotet det hele til. Også på dette området.