Politisk pappafilosofi

Rapporten fra mannspanelet er en studie i hva det er politisk korrekt å mene for tiden. Politikk handler til vanligvis om å si ja til noe og nei til noe annet, å forene motstridende interesser og finne levelige kompromisser der ulike hensyn tørner mot hverandre. Det som kjennetegner de politisk korrekte meningene er at de utstyres med en harmoniserende argumentasjon. Det er liksom ikke noe problem. Det er selvsagt. Det er bare slik det må være fordi de er slik de som fremsetter meningene ønsker det skal være.

Dette ser vi demonstrert i debatten om foreldrepermisjonen i forlengelsen av innstillingen både fra Likelønnskommisjonen og Mannspanelet. De to utvalgene mener det blir en større likestilling mellom menn og kvinner dersom politikerne bestemmer at kvinner må gi fra seg en tredjedel av permisjonstiden til mannen. Det er helt uproblematisk om kvinner ammer sitt barn selv om hun jobber, får vi høre. Så pass mye ekstra stress får en da tåle for å få mer likestilling.

Videre fremheves det som om mest mulig delt foreldrepermisjon er det beste både for kvinner og menn. For alle sammen. De menn og kvinner som sier de ikke er sikker på det, forstår ikke sitt eget beste. Det er best at pappa er like mye hjemme med spedbarn som mamma. Man må likesom ikke gjøre amming så spesielt. Og jobben er jo stedet der det virkelig skjer både for kvinner og menn. En kvinne må jo synes det er mye bedre å gå på jobb enn å være hjemme med et barn på et halvt år. Menn må jo også synes det.

Det er altså best for kvinnen og for mannen at de deler mest mulig likt fra starten av. Egentlig burde politikerne bestemt at permisjonen skal deles i to like store deler, en del til far og en del til mor. Det er jo virkelig likestilling. Det er klart kvinner klarer å begynne på jobb etter noen måneder. Det klarer de i andre land.

Den politisk korrekte argumentasjon topper seg i påstanden om at det ikke bare er best for mamma og pappa at mamma gir fra seg noen måneders argumentasjon. Det er også det beste for barnet. Ikke minst. Barnet lengter jo etter kontakt med sin pappa. Det skjer jo fra man lærer å feste blikket. Barnet speider etter far. Da gjelder det at far er der. Barnet må jo fra første stund bli klar over at både pappa og manna er der, at de er like viktige, like omsorgsfulle og at de skal være like mye sammen med en, at fare er som en mor for dem, om omvendt.

For barnets, for mannen, for kvinnen, for samfunnet, for fremtidens skyld - la oss få delt foreldrepermisjon. Nå. To utvalg mener det.

Men så står forskere og eksperter fram i Aftenposten og påstår at det ikke er så enkelt.

Biolog Terje Bongard er kritisk til ta menn skal være mer hjemme. Han mener det ikke ligger i mannen natur og at det blir dårligere omsorg av å presse mann til å være hjemme. Går det an å mene det?

Fødselslege Gro Nylander sier til VG at en pappa som ønsker det beste for barnet sitt ikke fil tvinge moren ut i jobb før åtte måneder er gått, med mindre hun ønsker å starte tidligere.

Men det vil de politisk korrekte. For de vet best. Ikke noe problem. Ikke noe valg. Vi velger for alle.

Førsteamanuensis Leif Edward Ottesen Kennair ved NTNU sier til Aftenposten at vi er i ferd med å gjennomføre et sosialt eksperiment som vi ikke aner konsekvensen av. Før ble barn ammet i flere år, som sammen med foreldrene og tilbrakte hele tiden med mor. Nå er det tidlig i barnehage, mer stress og svakere familiebånd. Han frykter det kan få uhellige psykologiske konsekvenser av p forstyrre den biologiske tilknytningen til mor.

Noen våger å være politisk ukorrekte. De får selvsagt gjennomgå.

Det nytter ikke å skru tilbake samfunnsutviklingen. Vi vil ikke tilbake til gamle dagers kjønnsroller. Men når det gjelder foreldrepermisjon, bør politikerne holde fingere fra fatet. Er det noe den enkelte mann og kvinne er mest skikket til å avgjøre, så er det hvem som skal være hjemme med et nyført barn det første leveåret. Gi foreldre full valgfrihet. La oss respektere de enkeltes valg. Men holde den politiske tvangen, båret oppe av tvilsom politiske korrekthet, unna foreldrene. Vi trenger ikke kontroversiell, politisk overstyring på privatlivets område. La foreldrene avgjøre hva de mener er det beste for sitt barn.