Politisk kunnskapskonkurranse

2008 kan bli året der politikerne er ut til å ville konkurrere om hvem som er best når det gjelder å få banket kunnskaper inn i folk, store som små. I sin nyttårstale lovet statsminister Jens Stoltenberg nesten at "solide kunnskaper til folket" skulle bli et nytt månelandingsprosjekt. I alle fall skulle han selv nå "ta saken". Via sine egne barn har statsministeren nå oppdaget at ikke alt er som det bør være i den norske skolen. Og statistikerne i PISA har fortalt til all verden at " i Norge er de jammen rike, men særlig gløgge synes de ikke være, i alle fall kommer de langt nede på listen når det gjelder å lese og regne." Så noe må gjøres. Vi kan selvsagt ikke ha på oss at vi fremstår som middels skoleflinke. Det er typisk norsk å være god, sa Gro Harlem Brundtland i gullrusen i forbindelse med LO på Lillehammer. Selvsagt må det gjelder i matte og lesing også.

Nå skal det satses på kunnskap. Det er så gammelt nytt som det kan få blitt. Det har Gudmund Hernes sagt, det har Jon Lilletun sagt, Kristin Clemet, Øystein Djupedal og Bård Vegard Solhjell. Det er jobben til undervisnings og kunnskapsministre å si det - og alle statsministre landet har stablet på beina i etterkrigstiden er skjønt enige.

Det som er det nye er at det synes å utkrystallisere seg en erkjennelse av at skolen svikter når det gjelder å gi elevene basiskunnskaper, og det til tross for alle ord å satse på skolen. Denne uken kunne NHO dokumentere at det står relativt dårlig til.

Det som har preget skolepolitikken er reformer, drevet fram av god vilje. Hver minister sin reform, stor eller liten. SV og Øystein Djupedal var først til å ta selvkritikk. Han sa rett ut i fjor at i SV hadde man vært for lite opptatt av at skolen skal gi eleven kunnskaper. Skolen er et sted for å lære, for å få banket inn basiskunnskaper i språk og matte. Skolen er også et sted for å sosial trening, for å utvikle sine evner og interesser, for lek og moro. Men først og fremst må skole være et sted der man tilegner seg kunnskap. Det er nå alle politiske partier enige om.

Jens Stoltenberg signaliserer at han vil tilbake til klassen som basis, bort fra diverse eksperimenter med åpne og mer fleksible grupper. Han får støtte fra pedagogisk hold om at klassemodellen er best form å fremme læring.

Anders Folkestad syntes han kunne ane en kritikk av lærerne i det Stoltenberg sa. Det er det absolutt ingen grunn til, mente han. Det er ikke lærerne som har funnet på alle reformene. De har sin fulle hyre med å få med seg alle nye planer og ideer som kommer fra sentralt, politisk hold. Det er ikke lærerne imot å satse sterkere på tradisjonell kunnskapsundervisning. Det er ingen ting læreren heller vil enn det.

Det er ingen som er uenige i at læreryrket bør oppvurderes. I praksis betyr det økt lønn. Da melder nok den politiske uenigheten seg. Frp har helt sikkert mest å rutte med. I dag gir Helge Hjetland i lærerlaget et interessant signal. Hun åpner for resultatlønn for lærere, ikke enkeltvis, men for lærer som gruppe. Dette er en riktig strategi for å få økt lærerlønnen. Det kommer til å bli større forskjeller lærere imellom. Det burde helst ikke vært slik, men slik er virkeligheten i lønnsforhandlinger. Man får arbeidsgiver til ås trekke seg lenger når det gjelder å belønne de som gjør en innsats ut over det vanlige.

Det er også delte meninger om hvor mye elevene skal være på skolen og hva de skal holde på med den tiden de er der. Dette har igjen sammenheng med foreldrenes rolle og ansvar for læringen.

Vi tviler på om veien videre går via et sterkere engasjement fra foreldrenes side når det gjelder innflytelse over hva som skal skje på skolen. Lærerne er de som er best i stand til å avgjøre hva som er den beste pedagogikk og d beste metoder for å nå skolen mål. Noen hver har vært på foreldremøter der en har vært glad for at man har en lærer som vet å skyte ned alt foreldre i bestem mening kan finne på å mene og foreslå.

Foreldre er selvsagt viktigst støttespillere for at barna skal lære. Det handler om å motivere, sette rammer og stille krav.

Skal skolen lykkes i en bedre kunnskapsformidling, handler det også om ledelse. Skolen trenger en sterk og tydelig rektor. Før jul oppfordret Gudmund Hernes Jens Stoltenberg til å se på Oslo-skolen som modell for hvordan man kan ta ledelsesmessige grep for forbedre skolen. Kristin Clemet har sagt til Dagen Næringsliv at Osloskolen er en av verden beste skolesystem.

I Oslo har den administrative ledelse politisk backing for å stille krav om resultater. Det blir satt mål. Og disse blir fulgt opp. Læreren vet hvem som ligger etter i klassen. Rektor vet hvilke klasser som er svake og kommunaladminstrasjonen følger med på den enkelte skilles resultater.