Politisk avmakt og detaljstyring

«Vi har ansvaret i navnet, men i gagnet får vi ikke ta det», sier politidirektør Ingelin Killengreen i dagens utgave av Ukeavisen Ledelse. Tidligere forsvarssjef Sverre Diesen følger opp med å si at «det er en økt tilbøyelighet til kortsiktighet, og dermed også irrasjonalitet blant politikerne».

Kjøp ukens utgave her.

Politikerne bør høre hva to av sine betrodde toppsjefer. Det skjer en politisk overstyring som skaper mer forvirring enn klarhet. Det blir for dårlig ledelse i praksis når daglige ledere ikke får armslag til å oppnå resultater.

I fjor fikk Ingelin Killengreen et tildelingsbrev med 116 mål og tiltak. Hun er i dialog med Justisdepartementet for å få redusert detaljeringsgraden, men det spørs om hun får gjennomslag. Hun har bedt om større myndighet til å slå sammen politidistrikter og spare millioner. Det sitter også langt inne.

Arne Johannessen i Norsk Politiforbund mener hele direktoratet kan nedlegges dersom det politiske detaljstyringen skal fortsette.

Killengreen er leder for en virksomhet med rundt 13.000 ansatte og kan oppleve å få et pålegg om å opprette en eller flere stillinger til et øremerket formål i ett bestemt politidistrikt. Den slags personalplanlegging vil hun i samråd med politimestrene hatt hånd om selv. Selvsagt bør det være slik.

Markeringsbehov

Sverre Diesen mener å se en økende tendens til at det fattes enkeltvedtak som ikke tar hensyn til komplekse sammenhenger. Det skjer som følge av en avideologisering i politikken, økt medietrykk og økt konkurranse politikerne imellom.

Politikerne griper til enkeltsaker for å få markert seg. Vi ender opp i utspill om hva slags kjøretøyer som bør benyttes i Afghanistan, for eksempel. Det var vitterlig ikke politikerne peiling på. Det er den militære ledelsen der som må ta stilling til hva slags biler de trenger for ulike oppdrag.

Slik kan en fortsette. Politikerne bør trene seg til å holde fingere fra fatet. Det blir ikke god ledelse eller bedre resultater av å henge over skulderen på dem som har det daglige ansvaret og blande seg inn i smått og stort.

I dagens nyhetsbilde sprer også politikerne forvirring om sin egen avmakt og styringskåthet.

Bokbransjen

Aftenposten har i dag en sak om at kulturminister Anniken Huitfeldt ikke vil si hva hun mener om at Bokklubben Nye Bøker denne våren kun har med bøker for eierforlagene Gyldendal, Aschehoug og Pax. Det er da inderlig godt at vi har en kulturminister som har nok politisk vett og forstand til å holde fingrene fra fatet. Ib Thomsen (Frp) mener vi har en kulturminister som ikke har «skjønt det» – det hun ikke skal ha skjønt er at det er kartellene i bokbransjen som gjør at tilbudet til publikum blir stadig smalere.

For liksom å underbygge kartelltendensen besøkte Aftenposten i går Ark bokhandel på Egertorget som eies av Gyldendal. I butikken lå det store stabler av Gyldendalbøker på salg. Forklaringen de får fra bokhandelen er at de har fått et særdeles godt tilbud fra forlaget om å selge en haug gamle bøker. Kan det være så mye å bråke om hva slags bøker som er på salg? Det mangler da ikke på hauger av bøker fra alle forlag hos Ark?

Det er god grunn til å vurdere om bokbransjen fungerer tilfredsstillende. Da får man få fakta på bordet og utrede saken. Politikere bør i alle fall ikke herje rundt med uttalelser basert på enkeltsaker på detaljnivå.

Sykehusene

I Politisk Kvarter på NRK i dag etterlyste Høyres helsepolitiske talsmann Bent Høie en plan for landets sykehusvesen. Han vil at det skal defineres hva et lokalsykehus skal inneholde og at politikerne deretter skal vedta en samlet plan for hva alle lokalsykehusene skal ligge. Intensjonen er god. Han vil styre i stort og unngå at vi får opprivende strid om enkeltsaker. Mener Høie virkelig at Stortinget i et jafs vil klare å samle seg om en plan for alle lokalsykehusene. Det er over 10 steder i landet det står strid om lokalsykehus. Det må da bli nesten 10 ganger så mye bråk på en gang som det før jul var knyttet til sykehus i Molde eller Kristiansund.

Høie har rett i at plassering av nytt sykehus i Møre og Romsdal bør avgjøres på politisk nivå. Det er helseministeren som bør fatte beslutningen. I dag er det for mye uklarhet knyttet til den politiske styringen av helseforetakene. Politikerne kan med fordel avvikle helseforetakene, men Høie bør slå fra seg tanken om at Stortinget skal drive en planøkonomisk styring der alt bråk tas på en gang. Det er heller ikke noen grunn til at politikerne skal gi en standarddefinisjon på hva et sykehus skal inneholde. Den åpenheten med hensyn til funksjoner som det legges opp til i Soria Moria, er den beste.