Politisk ansvar rundt 22. juli

Fornyingsminister Rigmor Aasrud (Ap) sier til VG at hun er rystet over at Oslo kommune brukte fem år på å stenge Grubbegata i Regjeringskvartalet for biltrafikk. Hun mener gata burde vært stengt for biltrafikk i 2007-2008 dersom kommunen hadde gjort jobben sin.

Politidirektoratet ba i 2004 om at gaten ble stengt nettopp med henvisning til faren for at noen kunne plassere en bombe utenfor regjeringsbygningen. Alle var kjent med sikkerhetspolitiets syn. Det kan godt dekket i mediene den gang. Men å stenge ei gate er en omstendelig prosess i det demokratiske Norge. «Høringskverna» har malt sakte men sikkert i flere år. Planen var å stenge gaten i høst.

Aasrud sier hun ikke vil legge skylden på Oslo kommune for bombeeksplosjonen. Selvsagt vil hun ikke det. Hennes uttalelse må ses på som et svar på uttalelser fra Oslo kommune om at staten burde ha grepet inn dersom det hastet med å få stengt Grubbegata. Kommunen mener dessuten at Statsbygg har somlet med å effektuere stengningen.

– I ettertid fremstår det som helt utrolig at bystyret krevde en stor bebyggelsesplan for å sette opp en enkel sperring i gaten. Dette vedtaket alene tok 25 måneder å gjennomføre, sier Aasrud og legger til at hun er skuffet over å se hvordan flere Høyre-politikere i Oslo har forsøkt å skyve ansvaret fra seg.

Toe sine hender

Rigmor Aaserud har tydeligvis reagert på at Oslo kommune forsøker å toe sine hender. I ettertid er det såre enkelt å se hva som burde vært gjort. Ut fra det vi nå vet, bør staten og Oslo kommune dele på ansvaret for at det tok så lang tid å stenge Grubbegata. Staten har makt til å kreve stengning med en gang, men det gjorde det ikke i respekt for de demokratiske prosesser.

Hvis det er meningen at ingen ting skal endres med hensyn til demokrati og sikkerhet etter 22.juli, er det ikke grunn for å gjøre endringer. Hvis vi vil prioritere sikkerhet høyere, må vi lage unntak i regelverket slik at regjeringen på anbefaling fra sikkerhetspolitiet kan pålegge tiltak som ikke behandles i tråd med reguleringsplaner som driver avgårde i sakte fart i de demokratiske beslutningsprosesser.

Vi tror det er riktig å spisse ansvaret for det som har med sikkerhet å gjøre. Dette ansvaret bør regjeringen ta. Så får kommunens og dens borgere finne seg at det blir fattet beslutninger uten normal behandlingsprosedyre.

Med hensyn til ansvar for at det tok så lag tid å få stengt Grubbegata, ligger det an til uavgjort dersom dette skulle bli et stridsspørsmål. Det spørs om det er egnet til det.

Det er politihelikopteret som ikke var i beredskap som ligger an til å bli den mest kinkige saken for justisminister Knut Storberget, i alle fall dersom det stemmer at Stortinget har forutsatt at dette helikopteret skal være i døgnkontinuerlig beredskap. Det rekker imidlertid ikke bevilgningene til, har politiets forklart. Spørsmålet er om den politiske ledelsen har visst det og akseptert det.

Sikkerhetskultur

Det andre spørsmålet handler om sikkerhetskultur og om politiet har den kompetansen som skal til for å takle terrorsituasjoner. Det tok lang tid før området rundt Utøya ble klarert slik at ambulanser kunne kjøre fram og hente de sårede. Hvem fattet beslutningene om sikkerhet? Og hvor befant de seg?

Før helgen forsøkte politiet å forklare så godt det lot seg gjøre hvorfor det tok såpass med tid å komme til Utøya. De understreket gang på gang at de handlet ut fra den informasjonen de hadde. De fryktet det kunne være inntil fem terrorister på øya og handlet deretter. Det vi ikke fikk en uttømmende forklaring på, var hvorfor det lokale politiet ikke dro dirkete til øya. Istedenfor ventet de på terrorpolitiet, enda politiet har i sin instruks at når de får melding om skyting, skal de så raskt som mulig forsøke å gripe inn – selv om de setter seg selv i fare.

Men å forvente at et par politimenn skal sette avgårde i båt i med fare for å bli utsatt for et kuleregn fra det de antok var flere terrorister, er mer enn en kan forvente. Det er unaturlig for mennesker å gå mot skuddsalver. Det naturlige er å stikke av eller å søke dekning, skrev major og sjef for stridsvognskradronen i Telemarkbataljonen, Terje Bruøygard, i en kronikk i Aftenposten fredag. Uten kompetanse, mental trening og tilstrekkelig med ammunisjon, makter en ikke det. Han vil ikke være med på å kritisere
politiet for de valg som ble foretatt. Det får bli et tankekors at flere frivillige satte eget liv i fare ved å hente opp livredde og skadede unge fra vannet. 

Men kritikken mot politiet kan ikke fremsettes fra etterpåklokskapens fyrtårn, men må skje på bakken i sanntid der kaos og manglende informasjon råder. Det er «system og ledelse» som bør være i fokus framover, ikke enkeltavgjørelser som politiets fattet og som man i ettertid ser kunne vært annerledes, men som der og da virket riktige.

Om det avdekkes svikt i «system og ledelse» som medfører et politisk ansvar, er det umulig å si noe om nå.