Pensjonsuenighet

Fagforeningene vil ha det til at de har vunnet en gedigen seier i konflikten med ledelsen i Widerøe. De har fått gjennomslag for at de skal ha rett til å forhandle om pensjon og hevder dette vil sette standard i resten av privat sektor. «Dette er bare tøv», sier direktør for arbeidslivspolitikken i NHO, Svein Oppegård, til Dagens Næringsliv. Han henviser til at det er inngått en lokal særavtale mellom Widerøes kabinforening og selskapet. En slik forhandlingsrett har pilotene allerede. De enige om at i Widerøe skal forhandles om overgang fra ytelsesbaserte ordninger til innskuddsbaserte. Tilsvarende avtaler finnes også i andre bedrifter.

Noe helt annet er det om det ved det sentrale oppgjøret neste år skal forhandles om pensjonsordninger. Det krevde LO i år, men det var kun en forpostfektning i forhold til hovedoppgjøret neste år. NHO på sin side har gjort det klart at de ikke akter å forhandle om felles pensjonsordninger for hele tariffområdet. Dette får bedriftene finne ut av i lokale forhandlinger.

I prinsippet burde det ikke være noe i veien for at lønn og pensjon kan ses i sammenheng. Problemet er at effekten av pensjonsordninger er komplisert å beregne. Og NHO ønsker ikke å binde opp sine medlemmer når virkningen slår ut svært ulikt. Derfor henvises pensjonsspørsmål til de lokale forhandlingene. Det prinsippet er det all mulig grunn til å holde på.

Krise innen kunsten

Drift, lønn og pensjon hører sammen. Det illustreres i dagens Vårt Land som skriver om at pensjonsutgiftene til norske teatre og orkestre er i ferd med å eksplodere og vil få dramatiske konsekvenser. Her har man i dag ytelsesbaserte ordninger. Kostnadene skyter i været som følge av at levealder og lønninger stiger. Selv om de offentlige tilskuddene har økt med 63 prosent siden 2005, er det ikke nok til at dekke opp for de økte pensjonskostnadene som eksploderer. Den Norske Opera og Ballett er spesielt ille ute blant annet som følge av at danserne har en lav pensjonsalder. De måtte i år kutte 31 stillinger for å få kontroll med økonomien.

Teatrene og orkestrene klarer ikke å snu seg raskt nok. De ligger derfor an til at de fleste av dem vil bruke opp det meste av egenkapitalen sin. Dette fører igjen til at de må bli mer forsiktige med hva de presentere for publikum. De må jakte kassasuksesser framfor eksperimentelle oppsetninger. Det kan en saktens leve med en periode, men det er viktig at kunstneriske miljø blir robuste nok til at de våger å sette opp nyskapende forestillinger.

Det er også grunn til å se nærmere på ordningen der dansere oppnår pensjon når de fyller 41 år, sangsolister 52 år og korsangere 56 år. Det bør være mulig å jobbe lenger dersom en ikke synes alderen plager en eller det kan påvises at man ikke lenger holder kvalitetsmessige mål. Når man er så pass ung, bør regelen være at man står til arbeidsgivers disposisjon en periode. Om man ikke kan synge eller danse som tidligere, må det da være en god del andre oppgaver en kan utføre.

Norge er et land der vi kommer til å mangle arbeidskraft. For å stimulere folk til å arbeide, bør en ikke få for store årlige utbetalinger tidlig i sekstiårene. Pensjonen bør være lav, men når man vitterlig er for syk til å arbeide, bør samfunnet stille opp med bedre ordninger enn en del i dag tilbys. Løsningen er ikke å kreve bedre generelle pensjonsordninger for alle som passerer 60 år.