Pavens kloke grep

Ikke en gang Sigbjørn Johnsen har noe i mot at paven trekker seg. Han er 85 år og kan nye godt av opptjent pensjon med levealderjustering og det hele. En kan lure på hvorfor kardinalene for åtte år siden valgte 78 år gamle Joseph Alois Ratzinger til pave. Dette er jo en krevende lederjobb, og når en er 78 år begynner det å gå litt tregere med en. Ratzinger nøt bred tillit, var en teologisk kapasitet og en «type» de ulike fløyene kunne føle seg trygg på. Det «måtte» bli ham. Han har stått på det han har orket, men alderen har tynget ham. I det siste har helsen blitt dårligere. Han kunne da valgt som sin forgjenger, Johannes Paul ll å fortsatte som pave selv om stemmen sviktet, han subbet rundt som en krøpling og så pint og elendig ut. Han fulgte tradisjonen og var pave til han døde. En kan lure på hvem som faktisk styrte kirken på slutten. De siste årene var ikke Johannes Paul ll i stand til å utøve et godt lederskap. Han eksisterte som en symbolfigur.

Tradisjonens makt

Pave Benedikt XVl velger å kaste tradisjonen på båten. Han mener åpenbart at man skal være i stand til å lede dersom man skal være leder. Å være pave er å inneha en funksjon. Det innebærer ikke å eksistere som et symbol. Nå trekker han seg tilbake, og vil bruke de siste år av sitt liv til teologi og skriving. Han viser klokskap og viser vei. Åndelige ledere verden over, i alle kirkesamfunn, har en lei tendens til å bli værende for lenge på post. De bør slippe andre til, når alderen tynger og helsen svikter.

Den neste paven bør gjør som Benedikt XVl, trekke seg når kraften til å lede forsvinner. Den katolske kirken har ikke råd til noe annet.

«Den katolske kirken er i krise», sier professor og dr.theol. Ola Tjørhom, som selv er katolikk, til Klassekampen. Han mener Benedikt XVl har styrt kirken i en for konservativ retning. De siste årene har alle overgrepsskandalene rystet Den katolske kirken. De har opplevd medlemsflukt og mistet sin posisjon i flere land. De sliter alvorlig med prestemangel, men holder fast på sølibatet og vil ikke åpne for kvinnelige prester.

Det er katolikker som kaller kardinalene, som snart skal samle seg i Roma for å velge ny pave, for en «gubbegjeng». Er de i stand til å bli enige om en pave som kan tilføre Den katolske kirken er sårt tiltrengt fornyelse? Det er grunn til å tvile. Det finnes knapt en eneste organisasjon som mer så innenfra styrt som Den katolske kirken. Her er prinsippet om et selvsupplerende styre ført til yttergrensene ved at den som blir valgt som pave også regnes som ufeilbarlig.

Det er selvsagt delte meninger og opposisjon innen et kirkesamfunn med over en milliard medlemmer. Katolikker mener mye og mange er kritiske til Roma og det som kommer fra paven. Problemet er at det betyr fint lite. Den katolske kirken mangler et korrigerende element slik en demokratisk medlemsstruktur vanligvis representerer. Det finnes styrer og råd i katolske menigheter, men når det gjelder de avgjørende spørsmålene er det kardinalene og paven som har bukten og begge endene – minst.

Skarpskodd teolog

Benedikt XVl var en skarpskodd teolog, et navn blant Europas intellektuelle. Han har skrevet bøker som har fått stor utbredelse. Men han har i liten grad lykkes med å gjøre kristen tro mer relevant i europeisk kultur. Om det er Den katolske kirken som organisatorisk størrelse, alle overgrepssakene eller kirkens lære som er den største hindringen for at det kan skje, er ikke godt å si. Skal kirken overleve, må dens lære og eksistensielle bidrag til dagens mennesker oppleves som relevant. Hvis ikke uthules tradisjonen.

I andre deler av verden – for eksempel Sør-Amerika – oppleves Den katolske kirken som langt mer relevant enn kirken gjør i Europa. Det går jo an å håpe på en pave derfra som kan herje litt med tradisjonens voktere innenfor Vatikanets solide murer og bidra til å fornye den gamle kirkekolossen.