På 'an igjen med Rekdal

Å få sparken som fortaballtrener ser ut til å være særdeles udramatisk, i alle fall så lenge en har rykte på seg for å være god. Ståle Solbakken hadde knapt fått trukket pusten i helga etter å ha fått sparken i Wolverhampton før Vålerenga var på tråden. I fjor fikk Solbakken sparken i Köln. Å få sparken i Köln gjorde ham ikke så mye, sa han til NRK i helgen. Der skifter de trenere like ofte som enkelte skifter skjorte. Byen går fra konseptene når laget taper gang på gang. Da forlanger massene trenerens hode på et fat. Det var verre å bli tatt av banen i Wolverhampton. Solbakken sier rett ut at han er veldig skuffet og liker det dårlig. Han trenger tid til å hente seg inn igjen, kjenne at han får selvtilliten tilbake. Henvendelsen fra Vålerenga kom nok for tidlig. Solbakken må tenke seg godt om. Han tåler ikke å få sparken etter kort tid i en tredje klubb. Skjer det, vil han ikke lenger stå på øverste hylle av norske trenere.

Martin Andresen

Da Martin Andresen ble trener for Vålerenga i 2007 ble han geniforklart. Han ble både manager, trener og «sjef på banen». Vålerenga hadde tidligere hatt brukbare erfaringer med å ha Kjetil Rekdal som spillende manager i 2004. Tre år seinere skar det seg i samarbeidet mellom Rekdal og klubben. Rekdal fikk ikke sparken; han drev seg selv inn i et hjørne, og alle tenkte sitt om hvordan det ville ende. Mediene skrev om dårlig stemning internt, og det ble ikke bedre av uttalelsene Rekdal kom med til mediene. Med sin frekke, arrogante, kjeftende stil kan han irritere den mest saktmodige. Rekdal trakk konklusjonen selv: Han hadde mistet motivasjonen og måtte gjøre noe annet.

Rekdal ble etter hvert trener for tyske Kaiserslautern, men fikk sparken etter kort tid. I 2008 ble han ansatt som trener for Ålesund fotballklubb. Avtalen var at ha skulle trene de også i år, men i høst skar det seg i samarbeidet her også. Folk finner seg ikke i at Rekdal herjer med dem. Rekdal er ikke bare tydelig – han skaper mye støy når han ikke er fornøyd med tingenes tilstand. Han sparer aldri på konfekten. Spillere og ledere kan bli skjelt ut i full offentlighet. Rekdal mener folk få ta ham som han er.

Rekdal kan fotball til fingerspissene. Han er blant de som har de desidert beste faglige forutsetningene for å trene et lag. Han har vært blant landets beste fotballspillere og har mange års ledererfaring. Han er sta, sterk, tydelig og har vilje som en okse.

Nei fra Høgmo

Vålerenga har jaktet på ny trener siden Martin Andresen trakk seg etter forrige sesong. Det har ikke manglet på spekulasjoner i pressen. Styreleder Åge Petter Christiansen, en av partnerne i Hodejegerne, har ledet jakten på ny trener. Hvor mange Christiansen har snakket med er ikke kjent. Han har nok hatt en lang liste og hatt følere ute i forhold til en god del. Forrige uke fikk Per-Mathias Høgmo et tilbud, men takket nei.

Søndag var Jan Jönsson inne til intervju om jobben. Jan Jönsson fikk i fjor sparken fra Rosenborg og har tidligere vært trener for Stabæk. Dagen etter takket han ja til et tilbud fra Aalesund. Da sto klubben igjen med Kjetil Rekdal ifølge mediene. Rekdal brukte ikke lang tid på å bestemme seg.

Det er altså den store stolleken som foregår i norsk fotball. En håndfull profilerte trenere sparkes og hylles om redningsmenn omtrent annenhver gang. Ingen andre sjefer har fått så ofte sparken som fotballtrenere. Det er en del av spillet. Det er så mye følelse og irrasjonalitet knyttet til fotballen når et lag ikke lever opp til forventningene at det ikke er godt å vite hva som kan skje. Dette er en del av rammebetingelsene. Trenere må forholde seg til styrer, fanklubber, investorer, eiere og medier som mener det ene den ene dagen og noe annet den andre. Fotball kan være et herlig ledelsesmessig kaos.

De siste dagene har Vålerenga fått kritikk for måten de har kjørt treneransettelse på. Det skal være spesielt ille at de sto igjen med Rekdal og Jönsson. De er jo så forskjellige, sier kritikerne. En av dem er Lars Bohinen, som var sportsdirektør i Vålerenga på den tiden Rekdal var trener. Han sier til Dagbladet at han er kommet i tvil om Vålerenga kurs.

Ta det nå rolig. Det er, som styreleder Christiansen sier, normalt at man vurderer ulike kandidater med ulik lederstil. Det er slik ansettelsesprosesser skal kjøres. Det er sjelden slik at det ut fra kriteriene en blir enige om, kun finnes én som kan gjøre jobben. Det gjelder å få fram flere kandidater og så velge den en har mest tro på.

At Vålerenga tenkte seg om to ganger før de satset på Rekdal, vitner om en ledelse med kompetanse og dømmekraft. En som Rekdal bør det ikke være enkelt å ansette. Han har en del særdeles sterke sider, men de svake er åpenbare. Han oppfører seg til tider på en måte som aldri ville blitt godtatt av ledere i samfunnet for øvrig. Hvis Rekdal har som nyttårsforsett å passe kjeften sin og setter all sin viljestyrke inn på å klare det, vil han ha bedre forutsetninger for å lykkes i Vålerenga.

Kjetil Rekdal bryr seg selvsagt null og niks om at andre har stått lenger opp på lista enn ham. For en med Rekdals megaselvtillit er det et eksempel på at styret har tatt feil i spørsmålet om hvem som er verdens beste til å trene nettopp Vålerenga. Det er Rekdal det, mener Rekdal. Eller som han sier til Dagsavisen: Jeg føler meg som førstevalget. At andre har vært inne i bildet har ingen betydning for meg.

Det kan vi være helt sikre på at Rekdal mener.

Du burde følge Magne Lerø på Twitter: www.twitter.com/magnelero