Oss syndere imellom

«Den som er uten synd, kan kaste den første steinen.» Det var Jesus som sa dette til fariseerne som kom trekkende med en kvinne som var grepet på fersk gjerning i ekteskapsbrudd. Det endte med at fariseerne gikk bort, den ene etter den andre, de eldste først.De var ikke journalister.

Journalister har det til felles med fariseere at de er satt til å avsløre kritikkverdige forhold. Fariseerne var nærmest som jurister å regne. Ingen kunne slå dem i lovtolkning.

I vårt samfunn er det ikke ekteskapsbrudd på fersk gjerning som påkaller offentlig interesse. Det skattefusk og regelforsømmelse som er den store saken. Og her er det særlig politikere som er i interessefeltet. Forståelig nok. De er våre tillitsvalgte og vi tar det som en selvfølge at de selv følger de lover de ber andre om å følge. Når de gjør feil, er det journalistenes jobb å avsløre det.

Det har oppstått en slags hellig allianse mellom mediene og en del jurister som villig vekk uttaler seg uten å ha full kjennskap til alle sakens fakta. I dag er Ole Gjems-Onstad ute i VG med påstanden om at Jens Stoltenberg har brukt posisjonen sin til å slippe å betale skatt. Bakgrunnen er at Stoltenberg ikke takserte et sølvservice han mottok i gave fra Indias statsminister i 2001. Han leverte det seinere tilbake.

Skatteekspert Petter Hartz-Hansen ved Norges Handelshøyskole sier til VG at Anne-Grete Strøm-Erichsen har brutt reglene når hun har oppgitt verdi på teppene. Det ene hadde koster 8000 hvis hun hadde kjøpt dem i Afghanistan, mens verdien her hjemme er 44.000. Strøm-Erichsen fikk departementsrådene til å tolke reglene. Han sa det var 8000 som skulle oppgis.

Det hjelper ikke at Liv Signe Navarsete i går fikk bekreftet fra ligningsmyndighetene at hun hadde oppgitt armbåndet til 26.500 kroner hun fikk fra Aker Yards. Nå reises spørsmålet om hva hun faktisk betalte i skatt for det. Det er da vitterlig ligningsmyndighetens ansvar. Et armbånd er en gave. Ikke engang en skattejurist vil klare å fakturere 26.000 kroner for den tiden det tar å døpe en båt. Det er urimelig å hevde at denne typen gaver skal beskattes som om de var normal lønn.

Derfor er vi ikke uten videre med på  gjøre å Magnhild Meltveit Kleppa til en skattesnyter i klassisk forstand. Hun skulle ha bestemt seg med en gang for enten å returnere armbåndet, beholde det privat eller overlate det til Stortinget. Hun har holdt gaven skjult og tatt dem med seg til departementet. Det holder ikke å si at hun aldri har brukt den eller har tenkt å bruke den. Hun har brutt reglene. Det Magnhild Meltveit Kleppa har gjort, er mer alvorlig enn de feil Liv Signe Navarsete har begått. Det er dessuten temmelig uforståelig at hun først nå melder fra til Jens Stoltenberg om at hun har brutt reglene. Det er ingen grunn til å tvile på at Jens Stoltenberg har reagert på at Kleppa kommer med sin sak først nå. Maken til sviktende dømmekraft fra en toppolitiker er det sjelden vi ser.

Den som er uten synd, kan kaste den første steinen. Er Jens Stoltenberg helt ren i denne saken? Ole Gjems-Onstad mener det ikke. Det spekuleres i mediene i dag om Meltveit Kleppa kan komme til å få sparken. Er det en klasseforskjell mellom henne og Liv Signe Navarsete? Hvis Anne-Grete Strøm-Erichsen får en straffeskatt fordi hun har oppgitt verdien på teppene i Afghanistan og ikke i Norge, er det da en klasseforskjell mellom henne og Meltveit Kleppa? Og hva med brudd på tollbestemmelsene og at gaver ikke er tilstrekkelig taksert?

I dag bør Jens Stoltenberg gjøre det klart at ingen statsråder kommer til å bli avsatt på grunn av gaver de er mottatt som ikke er riktig tollklarert, taksert eller oppgitt til ligningsmyndighetene. Han bør ikke la skattejurister og folkemeningen avgjøre om Klepps skal få fortsette eller ikke. Det er han som er sjefen. Har han tillit til Meltveit Kleppa, forstsetter hun. Har han ikke tillit til henne, må hun gå. Da er vi i den situasjonen Manuela Ramin Osmundsen endte opp i. Hun la ikke alle kortene på bordet for Jens Stoltenberg. Det kunne han ikke leve med. Det ser ut til at han kan leve med alle armbåndene, teppene, sølvservicene og klokkene han har fått i fanget.

Videre må han be andre statsråder umiddelbart melde fra om gaver de måtte han mottatt. Vi må bli ferdig med denne saken. Den er en belastning for regjeringen. Den viser at politikere til stadighet bommer i saker de selv kan ha økonomiske interesser. Politiker kan ikke være forsiktige nok. Det er bare slik det er.