Optimisme-produsentene

Det hadde vært ille om tusenvis av klimaaktivister, statsledere og diplomater hadde forlatt Durban uten en avtale. Det ville bragt klimaengasjementet i verden ned mot frysepunktet. Man lykkes med å føre videre Kyoto-avtalen, og alle land er med på at det skal inngås en ny klimaavtale innen 2015 som skal gjelde fra 2020. Det betyr at verken USA, Kina, India eller andre store utslippsland vil melde seg ut av prosessen. Det mest sannsynlige er at det blir en avtale om fire år, men ingen aner hvordan en slik avtale til slutt vil bli seende ut. Den kan bli temmelig tannløs.

Nå gjelder det igjen å spre optimisme om at det er (gode?) muligheter for at verden samler seg om effektive tiltak for å bremse verdens CO2-utslipp. Vi arbeider best der optimismen rår. Dette er nok grunnen til at Fredreic Hauge i Bellona velger å se positivt på det en til slutt fikk oppnådd i Durban framfor å svinge pisken over det elendige resultatet. Han valgte også å rose miljøvernminister Erik Solheim for den innsatsen han og EU har gjort for å få i stand avtalen. Og Solheim selv var rask med å trekke linjene fra Durban til norsk klimavirkelighet. Han mener det nå haster med å få fart på våre egne utslippsreduksjoner.

Jubel eller gråt

Det EU oppnådde på sitt møte som ble avsluttet fredag, kan en juble eller gråte over. Det spørs hvordan en vil se det. Statslederne som var med på møtet, er selvsagt i et optimistisk modus. Angela Merkel kan gjerne bruke uttrykk som historisk. Det er historisk at EU-lederne ser ut til å være enige om at EU skal kunne overprøve hvert enkelt lands budsjetter og økonomiske politikk. Hvis et land ikke gjør som EU bestemmer, blir det økonomiske sanksjoner. De mest ihuga EU­-tilhengerne i Europa jubler. Nå ligger det an til at EU i praksis blir en europeisk stat med nasjonalt selvstyre på en del områder. Det er i Brussel makten nå skal ligge. Nå skal det bli orden i sysakene. Har man en felles valuta, en felles bank, må en også ha styring på hvor mye hvert medlemsland kan få bruke av penger.

Det er tre problemer knyttet til den enighet som er oppstått. Det første er at Storbritannia ikke er med. De vil ikke være med i euroen, og de aksepterer heller ikke den styring over et lands økonomi som de andre landene sier ja til. Ingen vet hva som blir resultatet av det veto David Cameron la ned. Sannsynligvis fører det til at Storbritannia blir et slags «halvveismedlem» en periode framover. Det kan være de gir opp sin alenegang og innordner seg, eller at de melder seg ut av EU. EU-motstanden vokser på de britiske øyer.

Også i Tyskland vokser motstanden mot EU. Det er om lag halvparten av befolkningen som mener Tyskland bør melde seg ut av dagens EU. Euroen er kommet i miskreditt og med det hele EU-prosjektet i land etter land. Dette er EUs største problem. Det er en voksende folkelig motstand mot en maktflorskyving i favør av Brussel. Det som skjer i EU ser ut til å mangle demokratisk legitimitet. Statslederne beveger seg på en for tynn demokratisk is. De kan brase rett igjennom.

Kutt kostander

Det tredje problemet er knyttet til at den eneste metoden EU tror på, er kutt i offentlige kostnader for å redusere gjelden. De enkelte landene er fraskåret den muligheten politikerne alltid har hatt, nemlig å devaluere. De kan trykke mer penger, legge til rette for styrt inflasjon og på den måten få redusert en svimlende høy gjeld. I EU styrer sentralbanken kun etter ett mål, å hindre inflasjon. Derfor motsetter Angela Merkel seg at sentralbanken hjelpe de landene som sliter. Hellas, Italia og Spania som er mest presset nå, må kutte mer.

Men er et land i stand til å komme seg på beina igjen kun ved å foreta kutt som får befolkningen til å hyle av smerte? Deler av det greske samfunn er i ferd med å falle sammen. Gatene fylles opp av hjemløse. Sykehusbudsjettet er kuttet med 40 prosent. Folk lider. Arbeidsledigheten øker på. Den er nå 40 prosent blant de unge. Lønningene reduseres. Det er høyst usikkert om og i tilfelle når et land som blir kjørt så langt ned mot avgrunnen, vil være i stand til å reise seg igjen

I Italia er statsminister Mario Monti i gang med å iverksette en sparepakke på 30 milliarder euro som sprer sjokkvirkninger blant befolkningen. Finansmarkedene har reagert positiv ved å sende renten den italienske stat må betale nedover. Men tvilen råder også. Det er ikke mye en ser til såkalte vekststimulerende tiltak. Da Sveriges statsminister Fredrik Reinsfeldt forlot toppmøte, sa han at det sannsynligvis vil være nødvendig for Italia og Spania å kutte mer for å få kontroll over eurokrise. Det er nok slik EU tenker.

EU subber videre, holdt oppe av en optimisme de selv mener de har lagt grunnlaget for. I løpet av uken vil vi få det første tegn på om EU-lederne har klart å roe ned finansmarkedet slik at euroen i alle fall ikke befinner seg i en akutt krise.