Opprør mot politikken

Også i natt har London vært preget av det reneste anarki og vandalene har herjet i gatene. Tusenvis av nye politifolk og statsminister David Camerons forsikring om at de skyldige skal straffes hardt, har ikke fått situasjonen under kontroll.

Ingen hadde forventet noe annet enn at Cameron skulle fordømme opptøyene i sterke ordelag. Det er vitterlig kriminelle som utnytter situasjonen. Samtidig er dette opptøyet uttrykk for en sosial uro. En statsminister må også kommunisere inn i denne virkeligheten.

David Cameron har tidligere vært bevisst på ikke å la seg fange av den tradisjonelle ”tory-retorikken”. Han har framstått som en samlende leder og vil gjerne være folkets mann. Tvilen om Cameron er den rette til å lede nasjonen i tider med nedskjæringer og brutale kutt i offentlige utgifter, har vært der hele tiden. Dagen Næringsliv minner om at Nick Clegg, som nå er visestatsminister, i fjor advarte mot å la De konservative få ansvaret for å lede landet i en krisetid fordi han fryktet opptøyer. Det er en uttalelse han ikke ønsker å bli minnet om i dag. Han har lagt seg på samme linje som Cameron. De er naturlig nok opptatt av at ingen skal få et grunnlag for å si at de to er uenige om hvordan de skal takle opptøyene.

Politiet er blitt kritisert for sendrektighet og for dårlig innsats. Det har sin grunn, mener Paul Deller, fagforeningsleder ved London-politiet. Han sier rett ut at moralen i politistyrken er på sitt laveste noen sinne etter at regjeringen nedjusterte lønninger og svekket arbeidsforholdene.

Det kan ikke fortsette slik i byen som neste år skal arrangere OL. I natt må Cameron få kontroll. 

Det spesielle med opprøret i London er at det ikke er formulert noen politiske krav.  Det er frustrerte ungdommer som gir uttrykk for sin misnøye.

De indignerte

I Spania okkuperer ha de «de indignerte» i land tid okkupert sentrale plasser i flere byer. De rundt førti prosent av de unge som er arbeidsledige, ser ingen lys i tunellen. Unge og eldre organiserer seg uavhengig av partier og fagbevegelse med krav om en radikalt ny politikk. De er inspirert av aksjonister fra Island som maktet å få folket til å si nei til EU og egne politikere som krevde at de skulle være med å betale gjeld som bankspekulanter hadde pådratt seg.  

Tilsvarende løse grupperinger som «de indignerte», er også dannet i andre land. I Hellas har det i lang tid vært protestaksjoner som også har hatt elementer av ødeleggelse og plyndring. Her har myndighetene rimelig kontroll.

For et par år siden var det voldsomme protester og opptøyer i Frankrike.  I Spania har det vært tusenvis i gatene flere ganger, men man har unngått den slags voldsorgier som vi ser i London.

Det er et grynende opprør på gang i flere land i Europa. Felles for dem er at de protesterer mot nedskjæringer som rammer de svakeste hardest. I den grad det gis politiske begrunnelse, handler det om samrøret av kapital og politikere i EU. Kapitalmakten holder landene som får betalingsproblemer i et jerngrep som får selv liberale Financial Times til å kalle det ”hensynsløst og vanskelig å forsvare moralsk og økonomisk”. De sikter til kravene til Hellas. Folk nekter å akseptere de nedskjæringen som rammer dem.

Nyliberalsimen

De siste tiårene har nyliberalismen rådd grunnen og politikerne har overlatt stadig mer styring til markedet. Det har fungert et stykke vei. Nå viser det seg at «systemet» ikke klarer å løse de problemene det har bidratt til å skape. Problemet er at kapitalen styrer etter kortsiktige egeninteresser når det er det motsatte som trengs: langsiktige fellesinteresser.

Det folkelige opprøret vil vokse seg sterkere etter hvert som virkningene av den økonomiske krisen brer seg. Dette opprøret kan få makt gjennom de demokratiske organer. Går det galt, oppgir de demokratiet og radikalisere i retning av revolusjonære protestbevegelser.

Opprøret i London kan slås ned- og det vil etter all sannsynlighet skje i løpet av noen dager. Men det gryende sosiale opprøret kan ikke slås ned på samme måte.