Oljejubel i en krisetid

Glem det. Det er ikke slutt på oljealderen i Norge. Olje- og energiminister Ola Borten Moe knytter an til Winston Churchills berømte sitat: «Dette er ikke slutten. Det er ikke en gang begynnelsen på slutten. Men det er kanskje slutten på begynnelsen,» når han kommenterer det største funnet på flere tiår og det største på verdensbasis i år. Det var da voldsomt. Realiteten er i det minste at dette funnet vil få stor betydning for norsk næringsliv og oljeindustri. Ingen vil fra nå av snakke om at norsk olje- og gassnæring er inne i solnedgangen. Flere spår at sjansen for nye store funn i samme området er god. Norge kan komme til å bli enda mer avhengig av oljen i takt med at tradisjonell industri bygges ned.

De siste årene har representanter for miljøbevegelsen tatt til orde for at Norge bør trappe ned olje- og gassvirksomheten og heller satse på fornybar energi. De har talt for døve ører. Nå har vi havnet i en situasjon der aktiviteten på norsk sokkel kan øke.

Frederic Hauge i Bellona var rask ute med å knytte det nye storfunnet til debatten om Lofoten. Han mener det nå ikke er noen grunn til å starte leteaktivitet i de sårbare områdene. Det er nok et argument som vil gå hjem hos «miljøfløyen» i den rødgrønne leir.

Penger i kassen

Det nye gigantfunnet vil gi mer penger i kassen både til de selskapene som har eierandeler, leverandørindustrien og den norske stat. Vi får altså enda flere milliarder å rutte med. I enda større grad vil Norge kunne fremstå som verdens Onkel Skrue.

Samtidig som gigantfunnet blir kjent, kommer også beskjeden fra miljø- og utviklingsminister Erik Solheim om at den økonomiske krisen betyr at de vestlige landene ikke vil påta seg å finansiere rensetiltak i utviklingsland som forutsatt. Han sier til Dagens Næringsliv at Kina, India og andre land må ta større del av regningen selv. De frivillige bidragene til FNs fond for tilpasning til klimaendringer i fattige land trues av de økonomiske problemene verden over.

Når økonomiske veksten i vestlige land uteblir, vil det føre til lavere klimautslipp. Det er det positive i klimabildet. Men veksten i Kina, India og i flere land som i alle fall tidligere ble regnet som utviklingsland, fører til at klimautslippene øker totalt sett.

Krise i u-land

Klimarådgiver i Kirkens Nødhjelp, Ingrid Næss Holm, trekker fram tørken på Afrikas Horn som eksempel på hva vi kan få mer av etter hvert som klimakrisen brer seg. Det fører igjen til at fattige land må bruke mer penger på å sørge for at ens egen befolkning overlever. Da blir det ikke mye penger til klimarensing eller tiltak for å utvikle landets økonomiske bæreevne.

Norge er i fremste rekke når de gjelder å støtte tiltak i andre land som kan redusere klimautslippene. Når den økonomiske krisen truer klimaarbeidet verden over, bør Norge svare med å bidra mer, selv om vi i dag er blant de som bidrar mest. Skal vi lykkes med å løse klimautfordringen, nytter det ikke å la være å hente opp gass og olje. Verden trenger det. I lang tid framover vil det ikke være mulig å erstatte olje og gass med fornybar energi. Det vi kan gjøre, er å bruke penger på å utvikle de beste teknikker for CO2-rensing og få på plass tiltak i fattige land som er har stor effekt med hensyn til å redusere klimautslipp.

Norge har igjen vunnet i lotto. Noe av gevinsten bør vi så snart som mulig gi bort til tiltak i andre land som kan bety en effektiv reduksjon i klimautslipp. Vi er blitt styrtrike på olje og gass som verden av avhengig av og som samtidig truer vår eksistens.

Internasjonalt bør Norge arbeide for at alle olje- og gassproduserende land bruker en større del av det overskuddet olje og gass gir til å bekjempe klimatrusselen. Norge bør ikke vente. Vi bør gå først og vise vei.