Nye KrF-koster

Det er tre forutsetninger som må være på plass dersom en skal være leder: En må selv har lyst og være motivert, en må ha tilstrekkelig med helhjertet støtte og en må kunne vise til resultater. Disse forutsetningene har sviktet for Dagfinn Høybråten. Resultatene har uteblitt. Kritikken mot hans lederstil har økt i styrke, og i forrige uke ble det tydelig for alle og enhver at samarbeidet svikter i ledelsen i KrF. Det er også etter hvert blitt færre som helhjertet har støttet ham.

Dagfinn Høybråten har imidlertid gitt inntrykk av at han har nok ved til å holde liv i sin egen lederflamme. Han er vant med å jobbe i motvind, er en stayer, har sterk gjennomføringskraft, lojalitet til partiet, og det har ikke vært noen utfordrer som har pustet ham i nakken. Dagfinn Høybråten har bitt tennene i sammen og stått på som best han kunne.

«For to år siden bestemte vi oss for at han skulle trekke seg som leder neste år», sa kona på Dagsrevyen lørdag. Selv om hun ble brukt som sannhetsvitne på at det ikke var kritikken mot hans lederstil som eksploderte sist uke som var grunnen, sier redaktøren i Dagen, Vebjørn Selbekk, at han ikke tror det Høybråten sier. Det er lov å tvile på det en hører også i de troendes verden.

De problemene KrF og Dagfinn Høybråten har slitt med, har vært der hele tiden. Det er høyst forståelig at man synes syv år i motvind er nok. Hadde utviklingen vært en annen, kan det tenkes at Høybråten hadde ombestemt seg. Det virker som om Høybråten har gjort et riktig valg med hensyn til egen karriére. Han har vært direktør i KS, rådmann og direktør for Rikstrygdeverket og regnes som en meget dyktig statsråd. Høybråten er kvalifisert for toppstillinger både i næringslivet og i det offentlige.

«Var det Dagfinn Høybråtens lederstil som drev røykeloven gjennom», er navnet på BI-masteroppgaven som Kirsti Loe har skrevet . Svaret er nok ja. Her viste Høybråten sine sterke sider. Han er sterk, har temperament, er målbevisst og kan bruke makt når det er nødvendig. KrF ga ham mandat til å sette seg i KrFs førersete i 2004. Han ville ta styringen, raskt og effektivt. Hans «direktørstil» førte raskt til at noen oppfattet ham som for kontrollerende, kritisk og hardhendt. Han var langt fra noen Lars Sponheim, som kappet hodet av folk han mente ikke var dyktige nok eller lojale mot det Venstre han ville bygge.

Høybråten ble for dominerende i det meningsmylderet KrF er. Han fikk ikke den lojaliteten ha ba om. Han fikk det ikke til å vokse og gro rundt seg. Etter hvert spredte misnøyen seg. Nestlederen Inger Lise Hansen synliggjorde problemene utad. Det er ingen nestledere i andre partier som har kommet med så mange utspill i strid med partiets program som henne. Hun provoserte også ved å si offentlig at det ikke ville være henne imot at noen av de konservative i partiet trakk seg. Høybråten lot Hansen snakke. Han ville ikke ende opp som Sponheim i åpen strid med sin nestleder Olaf Thommessen. Men internt ble etter hvert spenningen for sterk.

Vi ser nå tegn på at krisen i KrF øker i styrke. Nestleder Dagrun Eriksen lanserer seg selv som kandidat til å overta som leder. Samtidig kommer kravet fra Rogaland om at også nestlederne må trekke seg.

En strid om hvem som skal lede partiet, kan bli ødeleggende. Valgkomiteen bør arbeide raskt. Det sikreste for KrF vil være å velge en helt ny ledelse. Inger Lise Hansen og Dagrun Eriksen bør stille sine plasser til disposisjon. Så får heller valgkomiteen hente de inn igjen dersom det viser seg at de har spesielt stor støtte i partiet.