Norsk og amerikansk terrorfrykt

I dag handler ikke Wikileaks-lekkasjene om at Espen Barth Eide før han burde, skal ha gitt signaler til amerikanerne om at Norge ikke kom til å kjøpe nye jagerfly fra Sverige, men velge det amerikanske Joint Strike Fighter. Flere statsråder rykket da ut og bedyret at var det noen beslutninger som var fattet etter læreboka, så var det kjøp av nye jagerfly. Ingen tok noen som helst selvkritikk.

Dagens Wikileaks-avsløring som fyller syv sider i VG, er noe mer kjelkete. Her dokumenteres det at USA er sterkt misfornøyd med PSTs evne og vilje til å drive effektiv terrorbekjempelse. Vi vet at amerikanerne har sagt sitt til norske myndigheter om Arfan O. Bhatti og mulla Krekar. De ville blitt tatt hånd om på en helt annen måte dersom de hadde oppholdt seg i USA. Denne gang gjelder det overvåking av David Jacobsen, Mikael Davud og Shawan Sadek Saeed Bujak som tidligere i år ble arrestert mistenkt for planlegging av terrorhandlinger.

24 agenter

USA ville bure de tre inne langt tidligere for å være på den sikre siden. Norge fikk tilbud om hjelp fra 24 engelske agenter, men PST sa nei. PST satte inn det som i norsk sammenheng må betegnes som store ressurser på å overvåke de mistenkte, men likevel mistet de kontrollen over det livsfarlige bombestoffet. Amerikanerne ment det var en skandale. USA var også sterkt misfornøyd med PSTs innsats i forbindelse med Barack Obamas besøk i Oslo for å motta Nobels fredspris.

Wikileaksdokumenter avslører også at PST etter beinhardt og langvarig press fra USA gikk med på å utveksle terrornavn med amerikanerne. Men de tok forbehold om at dette måtte klareres fra politisk hold. Det er ennå ikke skjedd, og da må vi kunne anta at noen utveksling ikke har skjedd.

Hva skal justisminister Knut Storberget si til at USA slakter PST for en elendig terrorberedskap? Han kan jo ikke offentlig begynne å diskutere med amerikanerne. Han velger å rose PST.

– Jeg vil minne om at PST fikk stor internasjonal anerkjennelse da man i sommer gikk til pågripelse. Jeg synes det er all grunn til å gi honnør til PST, sier Storberget i VG.

Dermed er regjeringens posisjon klar. Dette vil vi ha minst mulig snakk om. PST leverer varene slik norsk politikere mener det skal gjøres. Amerikanerne er ikke fornøyd. Dem om det. Lillebror lar seg ikke overskjøre av storebror. Det vil Storberget at vi skal vite.

Den holdning som USA viser i denne saken, kaster nytt lys over hvorfor USA har bygd opp sin egen overvåking knyttet til den amerikanske ambassaden. Det PST leverer, er ikke godt nok. Når det gjelder å beskytte egne folk og interesser, tar USA skjeen i sin egen hånd. Alt tyder på at amerikanerne har gått lenger i sin ambassadeovervåking enn det PST og regjeringen vil kunne forsvare. USA tar seg til rette. Men hva skal Knut Storberget gjøre med det? Han kontrollerer PST, ikke amerikanerne. Det er naivt å tro at USA vil la PST definere deres eget sikkerhetsbehov i Norge.

Overvåkning på si

I tillegg til den militære etterretningen og PST som skal overvåke trusler innen eget land, har vi altså de 10 siste årene hatt en amerikansk overvåking på si. Fram til for få uker siden var det ingen som visste om dette, bortsett fra en del i Politiet, PST og nøkkelpersoner i forvaltningen. Felles for disse var at de helst ville vite minst mulig, fordi de visste at USA ville kjøre sitt eget løp. Kampen mot terror hadde forkjørsrett. Om noen norske politikere eller sjefer i etterretningen følte seg tråkket på tærne, var ikke det så mye å bry seg om.

Det er ikke første gang vi er blitt overrasket over det som skjer innen sikkerhet og overvåking. Offentligheten kjente ikke til Stay Behind, et slags hemmelig militært heimevern, bygget opp ved amerikansk hjelp etter krigen. De som i hemmelighet hørte til Stay Behind, hadde det til felles at de så på verden med USAs øyne.

Men skal vi tro at USA da den kalde krigen raste som vers, var fornøyd med den innsatsen PST, den gangen POT, gjorde? Så naive trenger vi ikke være. Den gang som i dag, hadde nok USA sine folk på siden av de offisielle overvåkingsorganene.

Lundkommisjonen konkluderte med at ikke fantes «en fjerde tjeneste». Ikke uventet. At de ikke fant den, betyr ikke at den ikke eksisterte. Den var hemmelig for de fleste slik overvåkingen fra den amerikanske ambassaden har vært i snart ti år.