Narrespillet rundt kringkastingssjefen

Selvsagt burde Thor Gjermund Eriksen vært kvinne og han burde ikke ha vært medlem i Ap fram til i går. Da ville alt ha vært perfekt. Men alle skal vite at NRK styret har gjort alt som står i deres makt for å finne en kvinne. De har lett med lys og lykte. Det har stått 8o navn på lista. De har ikke bare hatt samtaler med aktuelle kvinner. De hadde «intense samtaler» med kvinner, bedyrer styreleder William Nygaard til NRK. Men uansett hvor intenst og tett de gikk på kvinnene, de ble ikke dyktige nok. Derfor ble det en mann denne gangen også.

Ingen bør tvile på at Gjermund Eriksen er bedre kvalifisert enn de kvinnene som har vært nevnt. Han har politisk erfaring, journalistisk erfaring, ha vært medieleder i 20 år, både i Dagbladet og Amedia og har ord på seg for å være en sjef som har emosjonell intelligens, strategisk teft, som er modig og som opptrer ryddig og målbevisst. Det er også et pluss at han har erfaring fra TV-bransjen fra styrearbeidet i TV2. Gjermund Eriksen har alt vært lansert som en kandidat som ny TV2-sjef.

Ap-medlem

At Gjermund Eriksen er medlem i Ap uten å gjøre noe nummer av det, er temmelig uvesentlig. Dette er så langt fra en partiansettelse som det går an å komme. Ap- medlemskapet har spilt null rolle for styret. Skulle de ha tatt hensyn til det, er det heller et minus enn et pluss. Alt tyder på at det er en borgerlig regjering Thor Gjermund Eriksen må forholde seg til. Men styret mener han er typen som vil greie det. Det avgjørende for styret er at de har skaffet seg en leder som er rotfestet i de publisistiske verdier NRK står for og som helhjertet vil føre NRK-tradisjonene videre og gjøre de endringer som en ny tid krever.

Styret har foretatt ansettelsen slik det gjøres når toppsjefer i næringslivets skal ansettes. Det skjer i hemmelighet. Ryktene er mange, men ingen vet noe som helst. Gruppen styret har nedsatt og som har jobben sammen med Åge Petter Christiansen i Hodejegerne har vært tause som østers. I går ble det kjent at Thor Gjermund Eriksen ble ny kringkastingssjef. Det ble kjent på den måten at søkerlisten ble offentliggjort. Der stor Gjermund Eriksens navn sammen med Per Arne Kalbakk og tre som var helt uaktuelle. Kalbakk er jo en dyktig sjef, men det var ikke et menneske som trodde de ville stå mellom ham og Gjermund Eriksen da søkerlisten ble offentliggjort.

Da stillingen ble lyst ut sto det følgende: «NRK omfattes av Offentlighetslovens bestemmelser om rett til innsyn i søkerlister. Søkere må begrunne eventuelt ønske om unntak. Dersom unntak ikke blir akseptert, vil søker varsles og eventuelt ha mulighet til å trekke sin søknad».

Dette er bare en papirbestemmelse- et skuebrød. Det er ikke slik det foregår. NRK-syret fortok et snedig grep da stillingen ble lyst ut. Det sto ikke noen søknadsfrist der. I ro og fred kunne styret snakke med de aktuelle kandidatene som selvsagt ikke hadde søkt. Ikke om William Nygaard og hele styret i NRK hadde gått ned på kne for Thor Gjermund Eriksen, hadde de fått ham til å søke stillingen uten at han på forhånd hadde fått den.

«Everybody knows», synger Leonhard Cohen

Alle vet at terning, den er fikset.

Alle krysser fingre kaldt og kjapt.

Alle vet at krigen nå er over.

Alle vet de snille, de har tapt.

Alle vet at alt var avtalt spill.

Den som er rik får mer og mere til.

Det er sånn det er.

Alle veit jo det.

Det er sånn det er når toppsjefer skal ansettes. Politikerne vil ikke innse det. De lager lover til pynt og som et styre ikke trenger å bry seg med. Mediene rir prinsippet om åpenhet som de vet er et skalkeskjul.

I denne saken har ikke en gang mediene brydd seg med kritisere prosessen. Nå er det en av deres egne som skal ansettes. Da måtte loven unngås og narrespillet ta til.

Mer galant

Måten NRK-styret gjorde det på, kan sies å være mer galant enn da de skulle ha ny sjef for Norsk Kulturåd. Kulturministeren var ikke fornøyd med dem som hadde søkt innen fristen. Selvsagt var de ikke det. De mest aktuelle hadde selvsagt ikke søkt. Så da ble det opplyst om at fristen skulle utvides og man skulle fortsette å lete ette gode kandidater. Ingen frist. Plutselig var fristen ute, Anne Aasheim sto på søkerlisten og få timer etter var hun ansatt. Denne metoden er noe mer brutal overfor de som faktisk søkte innen fristen første gang. De aktuelle lærer av slikt. Det gjelder å ikke søke hvis du ikke nærmest har fått jobben, med mindre en vil vise at man er ledig på markedet da.

Det samme skjedde da Siri Hatlen i sin tid ble ansatt som administrerede direktør ved Oslo Universitetssykehus. Da gikk det riktignok en hel dag fra søkerlisten ble offentliggjort og til hun ble ansatt.

Det skjedde på en litt annen måte da stillingen som politidirektør ble lyst ut i høst. Her var alt formelt riktig, og søknadsfrist var oppgitt selvsagt. Det var nok mange som kunne tenkt seg denne stillingen, men de søkte ikke. Det var avklart på forhånd at denne jobben skulle Odd Reidar Humlegård ha. Derfor var han den eneste aktuelle søkeren.

Lover er ikke nødvendigvis til for å holdes. Det kan være i den skjønneste orden å bryte dem, hvis det gjøres på en snedig måte. Det er sånn det er. Alle veit jo det.