Mot Schibsted

Statens Medietilsyn setter foten ned for at Bergens Tidende, Fædrelandsvennen, Stavanger Aftenblad og Aftenposten kan gå sammen i Media Norge der Schibsted får 50,1 prosents eierandel. Tilsynet mener enkelt og greit at dette blir for mye mediemakt samlet i et selskap, kontrollert av Schibsted som også eier VG. Schibsted sier de vil selge seg ut av Adresseavisen for at de samlet sett ikke skal kontrollere mer enn 33 prosent av avisopplaget her i landet. Da kommer de i strid med eierskapsloven. Det er ikke nok, mener Medietilsynet. Media Norge vil bli for mektig på annonseområdet generelt og ikke minst på internett.

Hvis vi ikke hadde hatt et medietilsyn og en egen lov for å sikre spredning av eierskapet innen mediene, tyder alt på at Konkurransetilsynet ville satt ned foten for Schibsteds planer.

Det er godt over en måned siden Schibsted fikk et varsel om at det gikk i denne retningen. Det er lite som tyder på at Schibsted og Medietilsynet vil forhandle seg fram til en løsning.

Schibsted har satset nærmere en milliard kroner i aksjekjøp for oppnå den eierposisjonen de nå har. Det betyr at dette er en langsiktig satsing. Prosessen som er satt i gang skal ikke stoppes. Media Norge skal bli en realitet i praksis så langt det lar seg gjøre. Det skal samarbeides og koordineres med sikte på å spare kostnader og øke inntekter.

De fem avisene, og her er Adresseavisen med, inngår nå en avtal med journalistene om stoffutveksling mellom avisene og deres nettsteder. Det betyr at vi nå kan lese samme artikkel i flere av avisene. Alle journalistene får minimum 4000 kroner i året for å stille sine artikler til disposisjon for alle avisene og nettstedene.

Denne typen samarbeid kan ikke Medietilsynet forby. Dette har de holdt på med i flere år. Nå blir det "more of the same". Avisene hevder at dette er noe alle tjener på. Avisen får større tilgang på gode artikler. Det er i lesernes interesse. Journalistene får bedre betalt for den jobben de gjør. Og eierne kan glede seg over bedre avkastning. Hva er problemet?

Hvis de fem regionsavisene virkelig får sving på samarbeidet, både redaksjonelt og annonsemessig, kan det true aviser som Bergensavisen, Dagbladet og Dagsavisen, for eksempel. Mot dette kan en innvende at disse avisene er truet uansett. Mediepolitikken i Norge baserer seg imidlertid på at vi ønsker et mangfold av aviser. Markedskreftene skal holdes i sjakk. Aktørene skal ikke bli for mektige. Derfor har vi pressestøtte til aviser som ikke vil kunne klare seg alene i markedet. Den største pressestøtten representerer imidlertid momsfritaket. Det er det Schibsted som nyter godt av. Hvis avisen blir pålagt moms, vil det merkes på Schibsteds bunnlinje.

Schibsted har en interesse av å beholde dagens presseregime. Det er A-pressen særdeles sterkt opptatt av. Edda Media, tidligere Orkla Media, som nå kan kontrolleres av David Montgomery, har inntatt en annen holdning. De kjører sitt løp for maksimal avkastning og lar seg ikke stoppe av politiker som mener de setter momsfritaket i fare.

Hvis både Schibsted og Edda Media kjører maksimalt for å utnytte sin markedsmakt, kan og bør Trond Giske se nærmere på rammebetingelsene for avisene.

For et par uker siden kom meldingen om at Forbes kunne være interessert i på kjøpe Schibsted. Det komme neppe til å skje, og det ville neppe bli noen revolusjon av det. Men politikerne ville ikke like at både Edda Media og Schibsted kom på utenlandske hender. Trond Giske ser ikke på aviser som vanlig butikk. De som i dag investerer i medier, gjør det. De forventer avkastning på lik linje med andre investeringer.

Trond Giske ønsker seg eiere av den gode gamle skolen som driver aviser og medier fordi de vil påvirke samfunnet i en bestemt retning. Det er det som skaper mangfold. Får markedet herje fritt, blir det mer enfold.