Misnøyen med Høybråten

Over fire sider i VG i dag kan vi lese at det er sterk misnøye i deler av KrF mot Dagfinn Høybråtens lederstil. Han tar så pass hardt imot avvikende synspunkter at flere føler seg såret. Noen føler seg dårlig behandlet fordi avvikende syn er blitt tolket som manglende lojalitet. VG skriver også at dårlig samarbeid med Dagfinn Høybråten er noe av grunnen til at flere sentrale personer i partiet har trukket seg, blant dem ordfører i Kristiansand, Jan Oddvar Skisland og Thorbjørg Aalborg.

Hildur Horn Øien, fylkesordfører for KrF i Akershus, bekrefter kritikken mot Høybråten. Horn Øien legger imidlertid til at Høybråten er en dyktig leder med stor gjennomføringskraft og sterk integritet. Line Henriette Holte Hjemdal og Bjørg Tørresdal som sitter på Stortinget for KrF, har ingen ting å utsette på samarbeidet med Høybråten. Når KrF kjemper for å holde seg på 6-tallet på meningsmålingene, skulle en tro at partiet hadde mer enn nok med å fokusere på politikken. Vanligvis klarer partier å styre unna interne urosaker to uker før valget. Men når frustrasjonen internt er stor nok, lekker det ut via mediene. Dagfinn Høybråten har ikke klart å øke oppslutningen om KrF i løpet av de snart fire år som er gått siden han overtok for Valgerd Svarstad Haugland. De to siste årene har dessuten KrF mistet en rekke tungvektere: Knut Arild Hareide, Kjell Magne Bondevik, Hilde Frafjord Johnson, Valgerd Svarstad Haugland, Einar Steensnæs og Jon Lilletun. Dagfinn Høybråten er blitt temmelig alene igjen på arenaen. De to nestlederne, Inger Lise Hanssen og Dagrun Eriksen, kan ikke hamle opp med Høybråten. Høybråten har all makt i KrF. Det har Lars Sponheim i Venstre også. Forskjellen er den at det går fremover med Venstre, mens KrF under Dagfinn Høybråten står på stedet hvil.Sponheim har dessuten en mer folkelig profil og fremstår ikke med den typen korrekthet som preger Høybråten.

Dagfinn Høybråten er ikke en kompromissmaker som Kjell Magne Bondevik. Han har heller ikke den folkelige appell og spontanitet som preget Valgerd Svarstad Haugland - og Jon Lilletun. Høybråten er dyktig, han kan politikk til fingerspissenene, er en glimrende strateg, en sterk iverksetter, en dreven forhandler, og han kjenner partiet godt. Men trenger han egentlig partiet? Vet han ikke best selv? Har ikke han definert handlingsrommet før debatten er kommet skikkelig i gang? Er han så opptatt av at alle skal gå i takt og i samme retning at han hemmer kreativitet og nytenkning?

Dette ser de forskjellig på i KrF. Noen mener KrF ville vært i en enda vanskeligere situasjon dersom man hadde hatt en leder som ikke styrte etter en fastlagt kurs og påtalte når han mener avviket fra den opptrukne kurs blir for stort.

Som statsråd viste Høybråten at han kunne fastsetet mål og få gjennomført politikk. Som statsråd hadde han imidlertid makt og et helt departementet for å iverksette det han bestemte.

En partileder har ikke makt på samme måten. En partileder må lede gjennom oppslutning. Han må utløse begeistring, motivere til innsats, utløse kreativitet og gi rom for forskjellighet. Her ser det ikke ut til at Høybråten lykkes. Det er heller ikke enkelt når partiet er i en bølgedal, og det ikke finnes noen oppskrift på hvordan en skal tiltrekke seg flere velgere.

Høybråten er utvilsom sterk i formen og enkelte oppfatter som moraliserende. I NRK ble han spurt om partiet var åpent for alle. Høybråten svarte da at man ikke måtte være kristen for å stemme KRF, selvsagt. Men så la han til: Men ingen må tro at de får se meg med en sigar i munnen eller et vinglass i hånden.

Det var uskyldig ment, men det ble oppfattet som om han fremhevet seg selv og sin moralske standard. Han røyker ikke sigarer som Kjell Magne Bondevik og drikker ikke vin som Valgerd Svarstad Haugland.

Hvis ledere raskt møter mennesker med en "jeg vet best og er best"-holdning, kanskje uten å være klar over det, støter man mennesker fra seg.

Dette er noen ganger et problem for ledere, særlig politiske leder, å være overbevist og vite hva man vil. En politisk leder kjennetegnes jo at man skal lytte til det medlemmene, de andre i partiet vil. En skal virke samlende i ettertid, ikke styrende i forkant.

Carl I Hagen brydde seg ikke alltid med å kjøre prosess i partiet. Han var sikker i sin sak og kunne nærmest på sparket omdefinere partiets politikk. Carl I. Hagen kunne etter hvert vise til resultater for den tøffe lederstilen han i perioder kjørte. Man kan høre langt verre historier om Carl I. Hagen som leder enn om Høybråten. Og det manglet ikke på intern kritikk av Lars Sponheims lederstil for noen år siden.

Ledere må tåle den slags kritikk som Dagfinn Høybråten nå utsettes for. Det er alltid noen berettiget i denne typen kritikk. Det avgjørende er hva Dagfinn Høybråten akter å gjøre med det. I det langt løp er det tungt å leve både med intern kritikk og manglende resultater.