Midlertidig EU-død

En meningsmåling som Sentio har gjort for Nationen og Klassekampen, viser at 70,8 prosent av befolkningen sier nei til EU-medlemskap, mens 18,6 prosent av velgerne vil at Norge skal bli med i EU.

– De færreste melder seg inn i en klubb der det er kaos, sier Nei til EUs leder, Henning Olaussen. Det er en grei forklaring. 

Vi vet ikke hva slags EU som kommer ut av den krisen en nå er inne i. At hele EU skal gå i oppløsning, er det få som tror. Det er litt flere som tror at euroen kommer til å dø en vond død. De fleste tror EU klarer å redde euroen. Blant de som tror det, er det delte meninger om hvorvidt Hellas fortsatt vil henge med på euro-toget. Det er også de som spår at både Hellas, Italia, Spania og Portugal til slutt vil havne utenfor euro-fellesskapet.

De fleste tror at euroen overlever tross alt. Disse mener også at den eneste måten å sørge for det på, er at eurolandene inngår et mer forpliktende økonomisk samarbeide i form av en felles finanspolitikk. Det betyr at hvert enkelt lands budsjett må vedtas i Brussel. Skjer det, har landene i virkeligheten gitt fra seg sin selvstendighet og i praksis opphørt å være en egen stat. Det er dette de mest ihuga EU-ideologene har ønsket i årevis. Med innføringen av euroen tok EU et langt skritt i denne retning, men man beholdt de enkelte EU-landenes økonomiske selvstendighet.

Todelt EU

Innføringen av euroen ga i praksis et todelt EU. Det har aldri vært meningen, men via avtaler og folkeavstemninger er det nå en gang blitt slik at Storbritannia, Danmark og Sverige er blant de landene som står utenfor euro­-samarbeidet. I dag er de sjeleglade for det. Når eurolandene sliter som de gjør, åpner mulighetene seg for at EU i framtiden kan bestå av to grupperinger, den indre kjerne som har euroen og de som står utenfor euro-samarbeidet. Det vil være betydelig enklere for Norge å bli medlem i EU dersom en for all tid kan reservere seg mot å droppe kronen til fordel for euro. Et EU som åpner for et A og et B-medlemskap, gir nye muligheter.

Det er imidlertid ikke opplest og vedtatt at eurolandene vil akseptere at landene må oppgi mer nasjonal suverenitet for å bruke euroen. Det er en voksende skepsis mot Brussel og alt dets vesen i hele EU. De slet alvorlig for å få på plass den den nye grunnloven. Den ble ikke helt slik EU-ideologene hadde sett det for seg. Den opprinnelige utgaven ble stemt ned i folkeavstemninger i flere land.  Men de klarte å lirke EU-prosjektet videre. Nå kan krisen bringe EU til å opptre mer som en felles stat.

Angela Merkel og Nicolas Sarkozy som i realiteten styrer stadig sterkere i EU, kan også lande på en modell der landene har den selvstendighet de har i dag, men at de landene som får problemet må underlegge seg Brussel. I dag er i praksis Hellas satt under forvaltning. Italias Silvio Berlusconi har formelt sin frihet, men på EU-møtet i helgen ble han kraftig presset til å sette i gang langt mer omfattende innsparinger. EU tåler ikke at Italia og Spania havner i grøften som Hellas. Derfor må de gjennomføre kraftigere innsparingstiltak jo før jo heller.

Dreper vektsevne

Problemet er bare at man kan drepe all vekstevne i økonomien dersom en kutter for brutalt. Det er det som skjer i Hellas. Kuttene bidrar i liten grad til at landet kommer seg ut av gjeldsfella. Nå ser det ut til at EU og Det internasjonale pengefondet har innsett at bankene som har lånt penger til Hellas må ta større tap enn 21 prosent som det er lagt opp til. Nærmere 60 prosent av gjelden må ettergis. Da kan det være grekerne er i stand til å se lys i tunellene.

Politikerne står overfor en annen fare enn den økonomene snakker om, nemlig den at de er i ferd med å miste det mandatet de har fra velgerne. I Hellas øker streikene og protestene på. Folk aksepterer ikke de kuttene som skjer. Vi ser de samme tendensene i Italia og Spania. Det er på gang et gryende opprør som staten ikke kan slå ned. En økende andel av befolkningen vil ikke høre på EU som sier «de vet best hvordan krisen bør løses».

I den situasjonen som har oppstått, er det ikke blitt et mindre behov for EU. Behovet for EU er større enn noen sinne. Men de folkelige protestene er for sterke til at EU kan bli et Europas forente stater. Dessuten akter nok Sverige, Danmark og Storbritannia å forbli utenfor euroen. I dette EU hører også Norge hjemme, når tiden er inne for det.