Merkverdigheter på Idrettstinget
Leder for valgkomiteen i Norges Idrettsforbund, Arvid Sulland, vil bli sett på som en varsler. Han hevder avtroppende president Tove Paule og visepresident Odd-Roar Thorsen i 2007 inngikk en ulovlig avtale om at de skulle dele vervene. De skal endatil ha blitt enige om at Paule skulle få 500.000 kroner i året i honorar og Thorsen halvparten.
Sulland mener de opptrådte kritikkverdig og at den avtalen de har inngått, kan være straffbar. Da denne saken sprakk i mediene, het det at Paule ble anklaget for korrupsjon.
Sulland bygger sine påstander på det Thorsen har fortalt til valgkomitèen. Når Thorsen hører hvordan Sulland har oppfattet det han har hørt, tar han sterk avstand fra det Sulland hevder. Sulland på sin side nekter å gi seg.
Merkelig forestilling
Dette er en merkelig forestilling. Sulland har ikke noe annet mandat enn at han skal legge fram forslag til hvem som bør velges til diverse posisjoner på Idrettstinget. Han er ikke blitt bedt av noen om å drive på som en selvbestaltet etterforsker. Det påligger imidlertid både tillitsvalgte og ansatte å varsle dersom de oppdager ulovligheter eller kritikkverdige forhold som bør bli kjent. Norges Idrettsforbund har en egen kontrollkomitè for den slags. Da Sulland oppdaget det han mener er ulovlig og kritikkverdig, skulle han umiddelbart tatt opp saken med kontrollkomitèen. Istedenfor holder han kortene tett til brystet og «slipper bomben» like før Idrettstinget starter.
I dag sier Sulland til VG at han har forberedt seg til å informere Idrettstinget om saken, men at han ikke vet om han kan det. For han er jo «bare» leder for valgkomitèen. Snakk om å gjøre seg selv interessant. Det er ikke enkelt for Idrettstinget å nekte å motta informasjon. Idrettstinget bør si ja til å behandle saken, men det bør være kontrollkomitèen som legger den fram. Sulland får fortelle alt han vet til dem. Han kan skrive et brev med kopi hist og her. Da sørger nok noen for at VG får tak i det. Hvis det er noe mer å skrive om, da.
Om det Sulland forteller skulle være sant, ser vi ikke den helt store dramatikken i det. Paule og Thorsen var kandidater til vervet som president. Paule lå best an. Thorsen valgte å trekke seg og stilte istedenfor opp som Paules 1. visepresidentkandidat. Det framstår da som en god og samlende løsning. Hva er da problemet? Jo, de to skal ha snakket om hva slags honorar de skulle få. Men dette er ikke noe de to kan avtale. Det er et samlet Idrettsstyre som vedtar honorar til leder og nestleder. Det har vært kjent i årevis hvilke honorarer de har fått. Det er meget mulig 250.000 er godt betalt for vervet som 1. visepresident. Hvis han har brukt 20 timer i uken på vervet, er det ikke noe å si på honoraret. Det merkeverdige er at noen starter denne diskusjonen nå. Det må da være grenser for å diskutere snøen som falt i fjor.
«Drittpakke»
Sulland opptrer som en organisasjonsmessig rotekopp i denne saken. Når han ved starten av Idrettstinget svinger storsleggen mot det avtroppende presidentskapet slik han gjør, må han finne seg i at flere hevder han i full offentlighet serverer en «drittpakke».
Det er ikke lett å bli klok på hva denne saken egentlig dreier seg om. Er det Arvid Sulland som surrer i «varslerrollen», eller er han sendt inn i manesjen med et oppdrag på vegne av noen. Sportskommentator i Dagbladet, Esten O. Sæther, mener det hele kan koke ned til en maktkamp mellom særforbund og idrettskretser. Mulig det, men at denne spenningen skulle slå ut i påstander om at det avtroppende presidentskap opptrådte ulovlig før de ble valgt for fire år siden, forblir merkelig.
Dette framstår nå som den store saken på Idrettstinget. Det er trist. Det må da være en rekke saker som er langt viktigere enn denne. Det er det selvsagt. Det er bare i mediene denne saker er blitt stor. Og vanskelig. Den er så vanskelig at Tove Paule tok til tårene da hun åpnet Idrettstinget i går. Det ble en gedigen sak på nettavisene. Tusenvis av mennesker kunne se nettvideo av at Paule gråt fra talerstolen. Du verden. Det er på Idrettstinget det skjer.