Merkel og Bjørnøys klimagrep

I dag, på Verdens miljøverndag, er det ikke godt å si om vi er i ferd med å redde kloden vår fra den trusselen klimakrisen representerer. Det er motstridende meldinger vi får. I går gjorde Kina det klart at de ikke akter å begrense sin egen velstandsvekst av hensyn til de konsekvenser det får for miljøet. De mener de rike, vestlige land som i årevis har hatt et gigantisk energibruk, får ta hovedansvaret for å redde kloden fra klimatrusselen. De setter ord på holdninger som gjør seg gjeldende i land utenfor Vesten som for tiden opplever vekst og dermed økning i energiforbruk og klimautslipp. Vi kan gjerne mene at dette er et uansvarlig standpunkt. Det skal nok også leses som et forhandlingsutspill. Det Kina og disse landene mener er nok at hvis den rike Vesten kutter sine klimautslipp med 50 prosent, skal nok de komme etter med kutt på 20 prosent. For dem handler det om rettferdighet. Det er millioner av mennesker utenfor Vesten som nå fortjener å komme ut av fattigdommen. Det betyr høyere energibruk og mer utslipp av klimagasser, i alle fall før ny teknologi er på plass. Kina anstrenger seg ikke for å redusere sine utslipp av CO2 før de rike for alvor feier for egen dør.

FNs rapporter gjør selvsagt også inntrykk både på befolkning og ledere i Asia. Rapporten som kom i går om nedsmelting av is, pekte på at økt vannstand vil ramme Asia med fyll styrke. Det er millioner av fattige i Asia som først blir truet på livet av klimakrisen.

I forbindelse med de rapporter som legges fram, stilles det et ubehagelig spørsmål: Er vi for seint ute? Er katastrofen et unngåelig faktum?

Her spriker svarene. Jens Stoltenberg og Gro Harlem Brundtland står fram med en optimistisk det nytter-holdning i VG i dag. Hvis verdens ledere virkelig tar fatt i problemene nå, vil vi kunne oppnå mye i løpet av de kommende tjue årene. Det er i dette perspektivet det har mening å drive politikk. Å sette mål for 2050 slik Jens Stoltenberg gjør, har ikke så stor verdi. Da kan ødeleggelsen av jorden ha kommet for langt. Og slike langsiktige mål plasserer langt på vei ansvaret på neste generasjon.

Det er nå det gjelder. Slik sett er SV og Sp sterke fokus på kostnadsreduksjoner her hjemme nå, rett vei å gå.

Her går det viktige ideologiske skiller i det norske politiske landskapet.

Siv Jensen er ekstremvarianten av dem som mener at det forskerne og alle mulige andre som får ordne opp men klimaproblemene. Det enkelte menneske skal leve som vanlig og ikke la seg plage med å slutte med noe elle ha dårlig samvittighet for det sitt energiforbruk. Det betyr ikke så mye i den store sammenhengen. Ingen ting skal bli dyrere, ikke noe skal bli mer tungvint, ingen hindringer skal legges i veien. Det er bare å leve som vi gjør.

Jens Stoltenberg ønsker ikke å legge seg på denne linjen, men dersom han kjører for sterkt på at klimaproblemene skal løses ved å kjøpe klimakvoter og at vi skal vente på ny teknikk som gjør at rensing og reduserte utslipp her hjemme ikke blir unødig plagsomme, er det i realiteten Frp linje han legger seg på.

SV og Kr. F representerer den individuelle ansvarslinjen. KrF snakker gjerne om det hver enkelt kan gjøre for at verden til et bedre sted å leve. Det samme gjør miljøbevegelsen. I klimapolitikken gjør SV det også. De hevder med styrke at klimautfordringene er så voldsom at befolkningen må akseptere endring i livsmønster. Lars Sponheim sa det samme med sitt utspill om at det enkelte bør begrense seg til en syndetur i året og ikke bruke fly mer en nødvendig.

George W. Bush har nå fått hodet opp av sanden, erkjent at klimatrusselen er reell og at det krever handling fra verdens mektigste ledere. Han forsøker å gå opp et nytt spor der USA ikke er i bakleksa slik de er det i Kyoto-prosessen. Når USA melder seg på, vil de minst ha en hånd på rattet.

Der skal de gjerne få, sier Angela Merkel, Tysklands forbundskansler, som er vert for denne ukens G8-møte. Men da må USA vise at de vil ta klimaproblemene på alvor. I forkant av møtet pågår det en har tautrekking mellom Angela Merkel og George W. Bush om hva som skal bli resultater av G8 møtet på klimapolitikkens område.

Merkel har fått et visst tak på Bush. Når han nå endelig har kommet på banen, ønsker han ikke å bli stemplet av ubrukelig.

Men George W. Bush tenker fortsatt som Siv Jensen. Han har erkjent problemet, men de vil ikke utfordre befolkningen. Klimaproblemene skal løses uten strev og ubehag. Her tar de feil.

Det er et område som skriker på handling og hvor politikerne kan gjøre noe med en gang. Det gjelder å begrense bruken av bil og fly. Avgifter på bensin kan settes opp. De vil redusere forbruket. Virkningen i USA vil bli gigantisk.

Økt flyskatt eller landingsavgift for fly vil vike på samme måte. Det kan lages et system gjennom obligatoriske klimaavgifter landingsavgifter for fly som gjør at flyreise blir dyrere. Her kan EU- ta initiativet.