Mer overvåkning

I etterkrigstiden og den kalde krigens dager, ja fram til på 80-tallet, skjedde det i Norge en overvåkning på politiske premisser som et samlet Storting har tatt avstand fra. Vi har fått et lovverk og kontrollorganer for å sikre at overvåkning på politiske premisser skjer. Det er Stortingets EOS-utvalg, ikke PST, som trekker grensene for hva som kan tillates.

VG skriver i dag at PST har sendt et brev til Justisdepartementet der de ber om større fullmakter til å registrere politisk og religiøs aktivitet i jakten på potensielle soloterrorister. Det betyr at de vil starte med å kartlegge såkalte «hatefulle ytringer» på internett. Det er nødvendig for å kunne avsløre mulige intensjoner før noen er i stand til å gjennomføre terror, mener PST.

20 identiteter

Anders Behring Breivik har operert med rundt 20 ulike anonyme identiteter på nett. Hvis PST på forhånd hadde klart å avsløre at en og samme person var så tungt til stede på nettet med ekstreme synspunkter, ville de ha rett til å overvåke ham. «Fjordmann» ville også blitt overvåket. På Sol.no stod det for en tid tilbake et innlegg der innsender skrev om hvor «avsindig herlig det ville vært å få avlivet den feite, egoistiske arbeiderpartirotta». Det er Gro Harem Brundtland han sikter til. Dette er en hatefull ytring. Her kunne altså PST ha startet overvåkning, for dette kan virke mistenkelig. Etter kort tid ville PST fått lange lister.

I dag kan ikke PST starte overvåkning på bakgrunn av ytterliggående politiske, filosofiske eller religiøse overbevisninger. Hvis de på bakgrunn av noe slikt fatter mistanke, kan man sjekke. Men etter fire måneder skal navnene slettes hvis de ikke har noe konkret utover meninger å vise til. En kommer neppe langt med å avdekke «intensjoner om å gjennomføre terror» i løpet av noen måneder. Behring Breivik har holdt på i mange år.    

Behring Breivik hørte ikke til dem som målbar de mest ekstreme holdningene på nett. Det er ikke sikkert PST ville ført ham opp på overvåkningslisten sin en gang.

Det er en sammenheng mellom ekstreme holdninger og terror. Men det er ikke godt gjort at terrorister i årevis før de begår sin terrorhandling har pøst på med ekstreme meninger på nett. Og det kan da ikke være mer en promille, eller under det, av de som «ytrer seg ekstremt» på nett som er i nærheten av å planlegge terror.

PST vil kriminalisere enkeltpersoners forberedelser til terror også. Det har mye for seg. Dagens straffelov hjemler bare straff dersom en planlegger terror sammen med andre. Det må være mulig  å stoppe soloterrorister i god tid før de har tent på lunta.

Kopi av USA

PSTs ønske om større fullmakter smaker av svar på tiltale. Hvis PST nærmest skal garantere at det ikke skjer terrorhandlinger på norsk jord, må PST gis langt videre fullmakter enn i dag og få betydelig mer ressurser. Det er bare å kopiere tilstanden i USA over til norske forhold.

Det var mer «demokrati og mer åpenhet» vi skulle ha, ikke mer overvåkning. Det er viktig at politikerne holder igjen, slik at vi ikke ender i et overvåkingssamfunn vi ikke ønsker.

Aps generalsekretær, Raymond Johansen, sier til Klassekampen i dag at han krever slutt på de anonyme debattene på nettavisene. Han mener flommen av hatefulle ytringer er blitt verre etter 22. juli. Spørsmålet er om Johansen nøyer seg med å ønske at det ikke var slik eller om han mener politikerne skal gjøre noe med det.

Det er redaktørene, ikke politikerne, som har ansvaret for det som publiseres på nettet. Ingen er i tvil om at det er tilfelle når det gjelder papiraviser. Men på nettet kan jo hvem som helst publisere ekstreme meninger uten å bli stoppet. Noen medier har forhåndskontroll, andre nøyer seg med å kontrollere i ettertid , og det finnes de som knapt nok bryr seg med hva folk legger inn av meninger.

På Hegnar Online, der det ikke mangler på friske innlegg, må en nå registrere seg med navn og epostadresse for å debattere. Redaktør Stein Ove Haugen sier til Klassekampen at hos dem er det  «ytringsfriheten og det personlige ansvaret som gjelder».

Jussen har vært noe uklar med hensyn til om en redaktør hefter for alt som publiseres på nettet slik som i en papiravis. Medieansvarsutvalget som la fram sin innstilling for et halvt år siden, går ikke inn for forhåndskontroll, men at redaktøren blir ansvarlig for innholdet når en får kjennskap til det. Da må en slette det eller stå for innholdet på samme måte som i en papiravis. Politikerne kan gjør dette ettertrykkelig klart og en kan til og med i lovs form bestemme hvor lang tid et innlegg kan stå på trykk før en redaktør hefter for det.

Redaktørene vil ikke gi fra seg retten til å kunne publisere innlegg anonymt. De vil heller ikke godta at PST ringer og ber om identiteten til den som har skrevet et innlegg de mener er mistenkelig.

Det Raymond Johansen kan gjøre, er å anmelde noen av de innleggene han mener er klart over streken. Vi har bestemmelser som forbyr «hatefulle ytringer», men i ytringsfrihetens navn kan en fremme de sprøeste konspirasjonsteorier og strø om seg med de heftigste anklager. Det virker som om det Behring Breivik og Fjordmann har publisert på nettet, er innenfor ytringsfrihetens grenser. Da må både vi alle og PST leve med det.