Mer bråk på EU-kammerset

Det virket som om EU-toppene hadde det like bra i Oslo denne uken som Jeppe på Bjerget hadde det da han våknet opp i Baronens seng. Han trodde ikke det var mulig det han opplevde. Og ganske så visst, det var ikke virkelighet.

EU-toppens oppvåkning vil skje på toppmøtet i dag og i morgen. Da samles de for å finne ut av hvordan de skal få et felles banktilsyn til å fungere. Det må til for å sikre euroen framover. Euroen vil eller må de ha. Følgelig må de ha et felles banktilsyn. Det ble de faktisk enige om på toppmøtet i oktober. Men å bli enige om at det er noe man trenger, er noe annet enn å sørge for at det blir slik i praksis. En ting er å bli enige om å skaffe seg en fallskjerm, neste skritt er å skaffe seg den, men noe helt annet er det å kaste seg ut i flere tusen meters høyde hvis man ikke har gjort det før. Enda verre er det når alle må bli enige om når tiden er inne til å kaste seg ut i det ukjente, og det må skje samtidig.

«Vi må gjøre det», sier alle EU-presidentene som har smilt fra øre til øre og vinket begeistret tilbake til folk som hyller dem. Ikke en tomat eller råttent egg å se. De talte alle sterkt og tydelig at om EU må overlate mer makt til Brüssel, at de må ha en felles finanspolitikk når man har euroene og en felles pengepolitikk overvåket av et felles banktilsyn.

Svensk nei

At Storbritannia ikke akter å være med på et felles banktilsyn, er gammelt nytt. De var det neste landet som stemte i mot finanspakten som de vedtok for om lag et år siden. De forpliktet landene til å føre en innstrammingspolitikk som det er delte meninger om er vellykket eller ikke. Nå gjør også Sverige det klart at de ikke vil være med på en ordning med et felles banktilsyn.

– Planene om en dypere økonomisk og monetære union, med flere felles beslutninger, går for langt, sier statsminister Frederik Reinfeldt til Dagens Industri. Med dette nærmer han seg det standpunktet Storbritannia har tatt. Reinfeldt sier det er stor skepsis i mange EU-land mot det ledelsen i Brussel har planer om og som Tyskland er den store pådriveren for.

Fram til nå har alle landene hatt en interesse av å demonstrere at de har lagt inn på den veien finansaktørene ønsker de skal gå. Det har ført til at de har fått ned lånerenten i Spania og Italia for eksempel. Nå må EU ta enda et skritt videre, ellers risikerer de en baksmell.

En av de som vifter ivrigst med det optimistiske flagget, er Frankrikes president Francois Hollande. Han uttalte denne uken at eurokrisen for det meste er løst. Han viste til at avalen med Hellas er på plass, at bankene i Spania er sikret og at det er bred enighet om hvordan man skal sikre euroene. Politikere må ha lov til å være litt optimistiske av og til, men det Hollande sier tyder på at han fortsatt er i "Nobelrus" eller har søkt midlertidig opphold i en drømmeverden.

Det skal ikke mer til enn å si ordet «Silvio Berlusconi» før en oppdager hvor skjør den påståtte «EU-enigheten» er. Berlusconi akter å bli statsminister igjen etter valget i februar. Han vil drive valgkamp mot EU og den kuttpolitikken de tvinger landene til å føre. Han gjør det klart at en del av de reformene som nåværende president Mario Monti har gjennomført eller som han akter å gjennomføre den korte tiden han har igjen, vil han forbeholde seg retten til å endre på. Det virker også som om Berlusconi akter å rette skytset mot Tyskland for å lede EU i en retning folk og nasjoner ikke ønsker.

I deler av Italia brer det seg en panikk ved tanken på å få Berlusconi tilbake igjen som statsminister. Mario Monti har alt fått oppfordringer om å stille til valg og bli statsminister med et skikkelig mandat fra folket. Så langt har han avvist tanken.

Krise med Berlusconi

Blir Berlusconi statsminister betyr det full krise i EU. EU satser alt på at det ikke skjer. Det gikk bra med valget i Hellas og Nederland der de mest EU-kritiske partiene ikke vant fram. De kan ikke annet enn å håpe på at det samme skjer i Italia.

Storbritannia og Sverige skaffer imidlertid adskillig med hodebry i Brussel. Britene snakker i fullt alvor om å melde seg ut av EU. Det er ikke statsminister David Camerons linje. Han vil ha en ny samarbeidsmodell for land som ikke er med i euroen. Han krever at EU innser at organisasjonen nå består både av euroland og land som ikke akter å innføre euroen.

Storbritannia og Sverige lager krøll i systemet. Det er krevende å utvikle organisasjoner med to permanente former for medlemskap. I Brussel er det de som mener at land som ikke godtar det EU legger opp til, får de melde seg ut. Andre frykter EU kan gå i oppløsning om et så stort land som Storbritannia melder seg ut.

David Cameron gjorde det klar at det ikke er aktuelt å bli «styrt via fakser fra Brussel» slik han mener Norge blir. Skal de være med i EU, krever de innflytelse. Enten eller. Det spørs om ikke Danmark kan komme til å lande på samme standpunkt. I så fall er det ikke godt å si hva Finland og Nederland vil mene.

Hva som vil skje videre i EU, er mer åpent enn de liker i Brussel. EU elsker på sett og vis kriser, for det er gjennom krisene de har kommet seg videre i sine integrasjonsbestrebelser fram mot Europas Forente Stater. Dit er det stadig færre som ønsker å ende opp, men Brussel presser på. De mener det er den enste farbar vei. Med euroen har EU sagt A. De må bare si B. Bordet fanger.

Men så enkelt er det nok ikke i politikkens verden.