Medarbeidersamtale i full offentlighet

Å ikke være for mer åpenhet er en tapersak i mediene og i opposisjonen. Da Offentlighetsloven ble revidert for noen år siden, ble prinsippet om «mer offentlighet» slått fast. Nå skal det mer til for at noen får reservere seg for å stå på en offentlig søkerliste. Og når det gjelder alminnelig innsyn, skal en ha bedre begrunnelser enn tidligere for å ikke være åpen om alt som ikke er klart taushetsbelagt. Når man skal foreta ansettelser i viktige stillinger i offentlig sektor, er kreativiteten for å unngå offentlighet stor. Grunnen er at loven ikke fungerer i praksis. Man går glipp av en haug gode søkere – ofte de beste- når loven sier at alle må stå offentlig fram som søker. Dette har politikerne lukket øynene for. De lever med dårligere tilfang av ledere i stat og kommune. Prinsippet om offentlighet er viktigst.

Fylkesmannen i Oslo og Akershus har bestemt at det skal praktiseres såkalt meroffentlighet når det gjelder notater fra medarbeidersamtaler med rektorene i Oslo skolen. Det som skal unntas, er personlige opplysninger. Alt som er knyttet til oppnådde resultater og vurderinger, skal være åpent.

I Aftenposten i dag protesterer direktør i Utdanningsetaten, Astrid Søgnen, på denne tolkningen av loven. Hun må protestere mot tolkningen. Det tar seg ikke ut at hun gir seg i kast med å kritisere Stortinget.

Oslo kommune innførte i 2006 såkalte «lederkontrakter». Rektorene skulle vite hva slags resultater som ble forventet av dem. Det ligger i kortene at den som oppnår gode resultater, også vil bli belønnet med høyere lønn. Her er det snakk om individuelle kontrakter mellom en rektor og ens nærmeste leder i Utdanningsetatene. Ingen andre ble kjent med innholdet i kontraktene. I fjor kunne mediene avsløre at det er var flere titalls kriterier som ble lagt til grunn for vurderingen av den enkelte rektor. Dette førte til en debatt om det var riktig å holde den slags mål og kriterier hemmelig. I praksis fungerer jo dette som kriterier skolene styres etter. Byråden innså raskt at dette ikke kunne stemples hemmelig. Men det stoppet ikke der.

Aftenposten kan nå fortelle at 123 rektorer i Oslo er vurdert ut fra 42 ulike kriterier på en skala fra én til fem. 43 av dem fikk en toer. Ingen rektorer får karakteren én, og mange havner på en akseptabel treer. Bare rektoren på Trasop skole har fått toppkarakteren fem.

Assisterende direktør i Utdanningsetaten, Kjell Richard Andersen, forklarer at å få en samlet vurdering mellom to og tre kan langt på vei være tilfredsstillende. Det betyr at skolen har fremgang fra forrige år, men at alle mål ikke er nådd, sier han til Aftenposten.

– Det trenger ikke få noen konsekvenser, forutsatt at det finnes en god forklaring. Men hvis det er tilbakegang over lang tid, vil vi starte en diskusjon med vedkommende og spørre om dette er den riktige jobben for dem, sier han til avisen.

Astrid Søgnen minner om at intensjonen med en lederkontrakt er å klargjøre mål og ansvar. De vurderinger som gjøres av den enkelte er dels skjønnsmessige og dels et resultat av målbare forhold. De tjener som utgangspunkt for en samtale om hva som kan gjøres bedre og om hva skoleeier kan bidra med å oppnå bedre resultater. Et slikt oppegg forutsetter åpenhet og tillit mellom rektor og ens nærmeste overordnede.

– Det er svært viktig at Fylkesmannen vedtak i denne saken ikke har som konsekvens av lederoppfølgingen svekkes, og den enkelte rektor vegrer seg for å dele vesentlig informasjon med sin leder, skriver Søgnen.

Det er nettopp den virkningen offentliggjøringen har. Rektorer sier det rett ut til Aftenposten. Hvis du vet at store deler av innholdet i en medarbeidersamtale knyttet til resultater og mål, kan ende opp i mediene, har det konsekvenser for hva man sier. Det trenger ingen lure på. Offentlighet begrenser åpenhet, slik er det fortsatt selv om vi utbasuner de merkeligste og private forhold i de sosiale mediene. Offentliggjøringen begrenser tillit og åpenhet.

At en leders «karakterbok» skal offentliggjøres og sammenlignes med andres, vil føre til at en del betakker seg for jobben som rektor. Slik burde det selvsagt ikke være, men slik er det. Det er topp kvalifiserte søkere som trekker seg fra søkerlister før den blir offentliggjort. Slik burde det ikke være, men slik er det.

Den offentliggjøring som Fylkesmannen har lagt opp til, og det er ikke grunn for å tro at de tolker loven feil, vil føre til færre som søker rektorjobber og til en dårligere oppfølging av rektorene.

Man kan gjerne diskutere om byrådet i Oslo har lagt et columbi egg med sine resultatmålinger av rektorene. Systemet blir i alle fall ikke mindre omstridt når alt skal skje for åpne dører.