Med livet som innsats

Kan samfunnet kreve at voksne skal sette livet inn for å redde barn og unge? Spørsmålet stilles på bakgrunn av tragedien på Utøya 22. juli. Mange frivillige satte livet å spill for å redde de unge som flyktet fra øya. I de offisielle markeringene etter 22. juli endte disse opp som en uteglemt gruppe. Regjeringen har nå gjort det klart at det ikke var meningen. De skal også hedres. De må bare finne ut av hvem disse er.

Britt Kreutzmanns sønn overlevde Utøya-tragedien. Han greide å flykte i en gummibåt. Men da de nærmest seg land, så de to lokale politimenn som gjemte seg bak en container. Kreutzmann mener tiden er inne for å ta et oppgjør med holdninger i politiet.

– Jeg komme aldri til akseptere at voksne menn som er politi av profesjon står og gjemmer seg, og ser på at barn og ungdommer blir drept og ikke hjelper til, skriver hun i VG.  Hun mener voksne har plikt til å sette eget liv på spill for å redde barn og unge.

De to første tjenestemennene fra Nordre Buskerud sto 17 minutter og ventet på beredskapstroppen. Politimester Sissel Hammer vil ikke uttale seg til VG om hvorfor «skyting pågår»-rutinen ikke ble fulgt. Instruksen til politiet er at når «skyting pågår» skal de bevæpne seg og gripe inn selv om de utsetter seg for fare. Hammer vil heller ikke opplyse om hvorvidt de to fikk ordre om å vente, om de selv foreslo at de skulle dra over til Utøya, om de ba om ikke å måtte dra eller om alle var enige om at det lureste var å vente. Dette får vi svar på når politiet har gjennomført sin evaluering.

Vi har fått en foreløpig forklaring. Politiet har forklart at de trodde det var flere terrorister på øya og at Anders Behring Breivik aktet å sprenge flere bomber.

Britt Kreutzmann reiser spørsmålet om det har utviklet seg en sikkerhets- og selvbeskyttelseskulktur i politiet som ikke samsvarer med det samfunnet forventer. Det skjedde også andre ting 22. juli som berettiger at spørsmålet stilles.

For farlig

Professor Ole Gjems-Onstad skrev følgende i Dagens Næringsliv allerede 8. august:

«Det lokale politiet skal ha nektet ambulansepersonell adgang til stranden fordi det var farlig. Hadde politiet hatt faktisk mulighet til det, kan man lure på om politiet også ville ha stoppet privatpersoner i å foreta de farlige redningsaksjonen. Flere ubevæpnede privatpersoner ble skutt på, men få, om noen av de tilkalte politifolkene skal ha blitt det….Nokas….Man kan spørre seg om det er for mange regler, instrukser og «politifaglig tenking».

Da ambulanselege Stephen Sollid fikk beskjed av politiet om å evakuere kaia der sårede ungdommer kom inn på grunn av frykt for en bombe, valgte han likevel å bli.

– Det var aldri noe tema å dra for oss som var der. Alle skjønte at de måtte gjøre jobben ferdig. Ungdommene kom jo inn og mange var skadet. Jeg kunne ikke forlate dem, sa han til Aftenposten 17. september.

Major Terje Bruøgard forsøkte i Aftenposten 19. august å gi en mulig forklaring på hvorfor politifolkene ikke dro til Utøya som raskt som mulig.

«Mange mener de burde ha hevet seg i første båt og gått mot kulene i den hensikt å avverge ytterligere tragedie. For å gjøre det trengs trening, både mentalt og fysisk. Det er unaturlig for mennesker å gå mot lyden av skuddsalver. Det naturlige er å stikke av eller ta dekning. Med rett trening og mentale forberedelse klarer man å undertrykke lysten til å rømme eller gjemme seg.»

Det er flere feil som er avdekket knyttet til beredskap og gjennomføring av aksjonen 22. juli. De økte bevilgningene det legges opp til i budsjettet neste år, er i seg selv en innrømmelse av at beredskapen ikke er god nok. Nå skal politiet få to helikoptre. Altså var beslutningen om ikke å sørge for at helikopteret til en enhver tid var i beredskap, feil.

At beredskapstroppen satte av gårde i en gummibåt som begynte å synke, er selvsagt en grov feil, for bare å nevne noen av de disposisjonene som har vært framme.

Ingen delrapporter

22. juli-kommisjonen gjorde det i går klart at de ikke tar sikte på å levere delrapporter, for eksempel om politiets innsats. Det er forståelig. De ønsker å se helheten og mener det kan forstyrre arbeidet om de skal komme med delrapporter underveis.

I løpet av noen måneder vil politiet og PST avslutte sine egne vurderinger. Da blir det rikelig anledning til å diskutere de spørsmålene som kommisjonen skal gi sin vurdering av. Når evalueringene fra PST og politiets foreligger, må justisminister Knut Storberget gi sin vurdering. Da bør saken igjen drøftes i Stortinget. Det er ingen grunn til å legge lokk på all debatt fram til august neste år når kommisjonen legger fram sin rapport.

Beredskapen er blitt og blir bedre enn den var før 22. juli. Spørsmålet er om noe av det som skjedde 22. juli  avdekker holdninger hos politiet som også kan få konsekvenser neste gang «skyting pågår».  Vi må stille spørsmål om politiet er blitt for opptatt av sikkerhet og egenbeskyttelse.