Månelanding som pensjonist

I dag får landet en ny miljøvernminister. Det er opplest og vedtatt at det blir Bård Vegard Solhjell. Han får oppgaven å løse de rødgrønne klimaknutene i løpet av noen måneder. Det vil ikke bli forstått eller akseptert om klimameldingen blir utsatt for femte gang med henvisning til at det er kommet en ny kost i miljøverndepartementet. Så Solhjell må fra i dag av gå på med krum hals. Han må rett og slett greie å presse Jens Stoltenberg og Ola Borten Moe til å gi SV en synlig seier før sommeren. Ellers er det rødgrønne samarbeidet finito. Hva seieren skal gå ut på, er gjenstand for diskusjon. Poenget er at Audun Lysbakken og Bård Vegard Solhjell med troverdighet må kunne si at de har fått gjennomslag for sitt syn. SV tåler ikke å bli kjørt over i klimasaken slik de blir det i asylpolitikken og når det gjelder EØS-direktiver.

Hvor trøblete det er å finne veien videre i klimapolitikken, får vi illustrert i en artikkel i Dagens Næringsliv i dag. Konserndirektør i oljegiganten Shell, Mark Williams, regner med at det ikke blir noe månelanding å snakke om på Mongstad før Jens Stoltenberg er pensjonist. Det var i sin nyttårstale i 2006 at Jens Stoltenberg la ut om sin visjonære månelanding, fangst og lagring av C02 på Mongstad. I forhandlingene om å danne en rødgrønn regjering etter valget i 2006, sto SV beinhardt på at det skulle bli rensing og lagring av CO2 på Mongstad. Ellers krevde de at hele prosjektet ble droppet. SV levde i den troen at dette kunne fikses innen fem år eller noe der omkring. Jens Stoltenberg ante nok at det kunne ta lengre tid, men han var nok mest betenkt over å lansere et prosjekt uten å ane hva det ville koste. Slikt liker ikke sosialøkonomer. Men noe måtte det jo koste for å få stablet på beina en flertallsregjering der SV kunne være med. I denne noe uklare situasjonen om hvordan man skulle løse utfordringene på Mongstad, var det han lanserte sin månelanding.

Når man skal lande på månen, er det målet som er klart. Hva det vil koste, finner en ut etter hvert. Stoltenberg snakket om at det en ville gå i gang med på Mongstad ville få verdensvid betydning. Det var nummeret før han sa at Mongstad var en gave fra oljenasjonen Norge til verden. Visjonene er blitt mer avdempet etter hvert - og kostnadene skyhøye. Om dette er en lønnsom investering er ikke godt å si.

Månelandingen ligger an til å bli en krasjlanding for Jens Stoltenberg. To ganger er prosjektet blitt utsatt. SV har vært med på utsettelsene, fordi de har innsett at de teknologske utfordringene er så store. Opposisjonen fremmet mistillitsforslag mot tidligere olje- og energiminister. Terje Riis Johansen fordi de mente han ikke hadde informert Stortinget godt nok om at utsettelsen av månelandingen.

Stortinget regner ikke med at det blir noe fres over prosjektet på Mongstad før i rundt 2020. I dag kommer Shell-direktør Williams og sier han tror det går 20-30 år før en kan snakke om at man er skikkelig i gang med rensing og lagring på Mongstad. Shell er med i prosjektet. De mener dette er riktig vei å gå og har ingen interesse av å være pessimistiske med hensyn til hvor lang tid det tar.

Nå må nok Stoltenberg til Stortinget igjen og svare på om ha tror han blir pensjonist før månelandingen skjer. Han finner nok noen velvalgte ord. Det som er mer trøblete er at de rødgrønne ikke kan regne med effekten av CO2-rensing når de skal snekre sammen klimameldingen og gi klar beskjed om hvor mye utslippene her hjemme kan, og bør, reduseres med. Da Stoltenberg lanserte sine ambisiøse planer om hva Norge skulle kunne utrette med hensyn til kutt i klimagasser, regnet han nok med betydelige utslippskutt fra Mongstad, eller i det minste at utslippene derfra skulle liknes ut.