Målstyring og bivirkninger i skolen

Utdanningsbyråd i Oslo, Torger Ødegaard, er opptatt av å framstå som en drøm av en politiker. Han setter seg mål og vil skape resultater uten å bruke mer penger. For det har han ikke. I dag sier han til Aftenposten at de svakeste skoleeleven i Oslo skal løftes. Det er de det skal satses på til høsten. De skal få intensiv opplæring og ekstraundervisning i små grupper utført av de beste lærere. «Superlærere» kaller han dem. Tidligere i uken fikk vi vite at kommunen også vil satse spesielt på de beste elevene  ved å opprette egne «talentlinjer». Men ingen må tro at de som ligger midt i løypa skal nedprioriteres.

Leder i Utdanningsforbundet i Oslo, Terje Vilno, tror ikke på Ødegaard i det hele tatt og minner om at de har kuttet 130 millioner i budsjettet.

I Dagsavisen i dag går Aps byrådslederkandidat, Libe Rieber-Mohn, til frontalangrep på den måten Høyre styrer skolen i Oslo. Bakgrunnen er påstandene i boken «Kunnskapsbløffen» om at lærere presse til juks for å pynte på prøveresultatene og at elever får psykiske problemer av det sterke resultatpresset. Lærere har stått fram i mediene og fortalt at de dropper pensum for å drille elevene til å gjøre det  best mulig på de nasjonale prøvene. Foreldre og tillitsvalgte forteller at svake elever er blitt mobbet fordi de drar snittet ned.

Skeptiske

Utdanningsforbundet har vært skeptisk til nasjonale prøver som ble inn ført i 2004, men har akseptert det. De rødgrønne har sett verdien av at skoler og lærere kan sammenlikne seg i forhold til landsgjennomsnitt og andre skoler. Uenigheten har gått på resultatene skal offentliggjøres og hvor stor vekt det skal legges på prøvene.

Nå har Utdanningsforbundet fått nok. Terje Vilno sier de nå vil vurdere å si nei til de nasjonale prøvene.

-          Jeg mener det er juks når man øver for mye, peker ut rett svar for elevene eller gir dem ekstra tid, slik vi vet det har forekommet i Oslo. Når resultatene deretter tas til inntekt for en bestemt politikk og brukes for å rangere skoler, blir det helt feil. Det sier ingen ting om elevenes helhetlige kunnskaper og ferdigheter, sier Vilno.

Lederen i Utdanningsforbundet, Mimi Bjerkestrand, sier til Klassekampen at ordningen med nasjonale prøver bør revurderes. Her gir hun de rødgrønne et poeng i valgkampen. Kunnskaps miniser Kristin Halvorsen er nok klar for å presisere rammene rundt de nasjonale prøver på en måte som Torger Ødegaard ikke vil like.  Det får Ødegaard tåle. Han har ønsket å bruke Oslo-skolen som et utstillingsvindu for Høyres skolepolitikk. Det er litt av hvert som nå er blitt synlig i dette vinduet.

Magnus Marsdal i Manifest analyse, som står bak boken «Kunnskapsbløffen», og Torger Ødegaard representerer ytterpunktene i den skolepolitiske debatten. Marsdal mener høyrekreftene er i ferd med å utvikle en skole med større forskjeller og der en prioriterer det som gir best utslag på måleinstrumentene.Han har null tro på å ta i bruk flere metoder fra næringslivet for å få en bedre skole. Den skolen Ødegaard brenner for ender opp som en fasadeskole, ikke en kunnskapsskole, hevder han.

Ødegaard på sin side har tro på å bruke resultatmålinger og karakterer i større grad. Han tror rektorer, lærere og elever skjerper seg når de blir målt og resultater offentliggjøres.

De nasjonale prøvene er kommet for å bli. Høyre må gjerne med stolthet framheve at de var de om innførte ordningen. Men når nasjonale prøver er i ferd med å utvikle seg til et styringssystem i  skolen, er det grunn til å mane til varsomhet. Høyre vinner aldri fram med å skape en bedre skole dersom de ikke får lærerne med. En god skole forutsetter motviete lærere. Lærere frustreres av ovenfrastyrte systemer de selv mener ikke bidrar til læring.

Oppmerksomhet

Vi vet at målstyring virker i mange sammenhenger, men det har også bivirkninger. Det som måles får oppmerksomhet. Det som ikke måles nedprioriteres. En skole som prioriterer stadig sterkere den typen kunnskap som kan måles gjennom rette svar på presise spørsmål, står i fare for å nedprioritere forståelse av komplekse sammenhenger og utvikling av gode holdninger.

Den beste skolen får en ved å spille på parti med lærerne i pedagogiske spørsmål. I en del tilfeller innebærer det for politikere i alle partier å gi avkall på egne kjepphester og styringsiver. Politikerne vil bruke skolen til mye. De vi bør høre mest på når det gjelder hvordan en utvikler den beste kunnskapsskolen, er lærere. De er så pass opptatt av det at de har valgt det som yrke og holder på med det hver eneste dag