Målhysteriet fortsetter

Den som med en viss troverdighet kan si at en har lært noe etter 22. juli og gjort noe med det, er justisminister Grete Faremo. Innen justis og politi er det satt på nye folk i alle viktige posisjoner. Hun har vist klar vilje og evne til å følge opp anbefalingene fra Gjørv-kommisjonen, og hun har tatt styringsmessige grep for å legge forholdene til rette for bedre ledelse i politiet. Bedre ledelse får en når politikerne holder seg unna detaljer og gir ledere i underliggende etater rom til å lede.

Gjørv-kommisjonen pekte på at politiet var underlagt en for sterk detaljstyring. Daværende politidirektør Ingelin Killengreen ba om færre mål og tøffere prioriteringer. Det endte hele tiden med at antallet mål økte, de var på vei mot 130. Når Killengreen ble utsatt for så mye detaljstyring, fikk hun i for liten grad armslag til å agere som sjef med ansvar for strategi. Det ble for mye administrasjon og rapportering, mens daværende justisminister Knut Storberget blandet seg for mye inn i saker som Politidirektoratet selv burde tatt hånd om.

Grete Faremo har gitt den nye politidirektøren Odd Reidar Humlegaard større frihet, betydelig færre mål, men de har fått noen flere resultatkrav til rapporteringen. Dette er riktig vei å gå. Hvis en etter hvert også får langt færre politidistrikter, ligger forholdene til rette for et mer handlekraftig politi.

Den styringsformen som har utviklet seg de siste årene, virker ikke slik man har tenkt seg. Det var det 22. juli handlet om, blant annet. Dette har Grete Faremo forsøkt å ta inn over seg. Det burde andre statsråder også gjort. Det ser vi lite spor av.

Klassekampen kan i dag fortelle at Helsedepartementet har pålagt Helsedirektoratet å løse 285 oppgaver som har karakter av mål. Det er en økning fra 195 mål i forhold til i fjor. Det skal føres 69 ulike statistikker, for alt skal kunne bli rapportert.

Helsedirektør Bjørn Guldvog sier til avisen at det er krevende å jobbe etter så mange mål og at de stadig er i kontakt med departementet om hvordan tildelingsbrevet kan utvikles blant annet med å redusere antallet mål og styringsparametre.

Her er det virkelig snakk om å snakke for døve ører. Bjørn Guldvog ser ut til å ha null gjennomslagskraft. Han har havnet i samme fella som Ingelin Killengreen. Guldvog bør manne seg opp, slå i bordet og gi beskjed om at han trekker seg om ikke Jonas Gahr Støre rydder opp.

Jonas Gahr Støre bør innse at man ikke kan drive styring ved stadig å pøse på med haugevis med nye mål. En representant for de ansatte, Jan Tvedt i NTL, sier problemet er manglende prioriteringer. Det som skjer når målene er legio og prioriteringen uteblir, er i noen tilfeller at administrasjonen velger fra øverste hylle. Da velger de gjerne det som er lettest å oppfylle. Alternativet er at man farer med harelabb over flest mulig av målene.

Denne måleksplosjonen skal følges opp med rapportering. Det betyr flere ansatte som skal telle og rapportere. Slik eser byråkratiet ut over.

God ledelse handler om å prioritere. Når prioriteringene mangler, byttes ledelse ut med administrasjon og rapportering.

For politikerne er det greit å ha mål de kan vise til. Da kan ansvar skyves over på direktorater og enheter i helsevesenet.

Jonas Gahr Støre har vist seg overraskende tilpasningsdyktig i forhold til det styringssystemet som er utviklet i helsevesenet. Han har ikke vært lenge i jobben. Han har kommet med en del viktige signaler, men det er ikke så mye han har fått utrettet. Mer og mer fyller han rollen som systemets forsvarer.

Styringskritikken kommer fra mange hold. Ap er de eneste som går inn for å beholde dagens system med regionale helseforetak. Kritikken mot dem går ut på at de i dag representerer en byråkratisk overbygning som vi ikke trenger.

Det er tegn som tyder på at et aldri så lite legeopprør er på gang mot den «tellestyringen» som brer om seg i sykehusene.

Det spørs om ikke Jonas Gahr Støre er for sent ute til å foreta den typen styringsmesseige nyorientering i helsevesenet som en nå forsøker på i politiet. Det er trist. Jonas Gahr Støre har kapasitet til å gjennomføre store endringer. Men det er ikke den oppgaven han har fått som helseminister, og selv ikke Jonas Gahr Støre kan rekke all verdens på et års tid.