Lys i sykehusmørket

I går tente direktøren for det hardt plagede Oslo Universitetssykehus (OUS), Bjørn Erikstein, et lys i tunellen. Han la fram et forslag om et nybygg på Gaustad-området i tilknytning til Rikshospitalet på en halv million kvadratmeter. Alternativet er å rive og bygge nytt på Ullevål. Her er flere av bygningene i en så elendig forfatning at det blir svindyrt å sette dem i stand til moderne sykehusdrift, om det i det hele tatt er mulig.

Ved å samordne det meste av driften på et sted, vil OUS kunne ta ut de synergieffektene fusjonen forutsetter. Det lar seg ikke gjøre når OUS driver virksomhet på nærmere 60 adresser og mye av virksomheten skjer på Ullevål i bygninger som ikke lenger er egnet for sykehusdrift.

Det Erikstein egentlig sier, er at OUS må foreta en gigantisk investering før de kan realisere gevinster ved sammenslåingen. De må bruke penger før de kan begynne å spare penger. Det var presis det samme tidligere direktør Siri Hatlen sa. En må legge en plan for investeringer og drift for fem til ti år fram i tid. Helse Sør Øst ville ikke høre på det øret. Derfor endte det med at Siri Hatlen trakk seg.

Alt ligger til rette for at dette kommer til å bli vedtatt dersom man ikke støter på uforutsette problemer i planleggingen. Et slikt nybygg vil gi høyst nødvendig energi til et sykehus som er temmelig utmattet av fusjonsproblemer. De kan begynne å tro på at det faktisk finnes en vei ut av den ørkenen de opplever at de befinner seg i.

De ansattes representanter i styret og tillitsvalgte har mye rett i den kritikken de har rettet mot Helse Sør Øst som igjen opererer på vegne av regjeringen. Helse Sør Øst har avvist kritikken og vist til all framgang som er gjort. Og det har vitterlig skjedd noe bra som følge av fusjonen. Men nå er situasjonen så ille at direktøren for Helse Sør Øst, Bente Mikkelsen, denne uken innrømmet at planleggingen av fusjonen var for dårlig. Hun er lei seg for at alle problemene har rammet de ansatte. Dette satt langt inne. Det er lenge siden hun ble møtt med mistillit fra de ansatte ved OUS. I går fant hun det nødvendig å be styret i Helse Sør Øst om å avklare om de har tillit til henne eller ikke. Det har de.

De makter ikke holde budsjettet ved OUS. Det blir flere hundre millioner i underskudd i år også. Neste år må de kutte nærmere 800 millioner kroner. I dag tar lederen for avdelingen for kirurgi og nevrofag, Olav Røye, bladet fra munnen. Han sier rett ut til Dagbladet at de bare kan glemme å kutte 200 millioner ved hans avdeling. Det er ikke mulig før de har fått nye lokaler og kan ta ut samordningsgevinster. Selvsagt kan de planlegge for fristbrudd og betydelig lengre ventelister, men det er er det ingen som vil. Da triksingen med ventelister dukket opp i vår, sa Røyse rett ut at dette måtte gjøres selv om det var i strid med reglene. Det er rett og slett ikke penger til å behandle alle innenfor de frister som gjelder. Derfor må noen rykke fram i køen når det er medisinsk grunnlag for det.

Olav Røyse har tydeligvis bestemt seg for å snakke selv om noen mener det er illojalt. Han vil ikke være med å tildekke og drive et politisk spill. Den tillitsvalgte ved samme klinikk, Christian Grimsgård, står langt friere til å si hva ha mener. I dag sier han til Dagbladet at situasjonen er håpløs, det står 20 000 i kø til hans klinikk og at de «ikke har kontroll på køene lenger».

Og som ikke det var nok; «Derfor er 10 døde, ansatte slår alarm» er hovedoppslaget i VG i dag. De hevder dødsfallene skyldes kapasitetsproblemer og omorganisering. Saken er beskrevet i et notat som fylkeslegen har sendt til sykehuset. Statens Helsetilsyn er alt i ferd med å granske ett av tilfellene.

Det skjer hele tiden feil ved sykehus. Det er ikke enkelt å fastslå om omorganisering og kapasitetsproblemer er utløsende årsak. Men dette får en finne ut av etter hvert.

Jonas Gahr Støre skal få kjørt seg framover om situasjonen ved OUS. Men det er lite han kan gjøre. Budsjettet er lagt fram. Han kan ikke begynne å trave rundt i gangene på sykehuset for å finne ut av hvor skoen trykker og hvordan en kan løse problemene. Han må gå tjenestevei, altså snakke med styret i Helse Sør Øst, som snakker med Bente Mikkelsen, som snakker med styret ved OUS som igjen snakker med Bjørn Erikstein. Det Støre kan få gjort noe med, er å brøyte vei for et nytt sykehusbygg.

Med sin plan om et nybygg kan Bjørn Erikstein bli en liten Moses ved OUS. Han kan lykkes med å få med seg det hvitkledde folket på vandring i ørkenen noen år til, fordi de ser «det lovede land» der framme.